Krigen i Norge, Narvik-fronten 10. -13. april 1940. Det allierte / britiske flåteangrepet mot Narvik. Et tysk lasteskip er sunket på havnen i Narvik etter det britiske angrepet. Foto: Scanpix
annonse
annonse

Umiddelbart før krigsutbruddet sendte norske sendemenn i Berlin og København meldinger hjem om et mulig angrep. Det fant den egenrådige norske utenriksministeren Halvdan Koht fra Arbeiderpartiet upassende og sørget for å underslå opplysningene, også for statsministeren.

Det manglet ikke troverdige advarsler utenfra før 9. april. Ikke minst Aftenposten varslet at krigen rykket nærmere. Avisen ble imidlertid anmodet av myndighetene om ikke å skrive om saken. Det ble dessuten rapportert fra flere hold om fiendtlig aktivitet i norske farvann og om den britiske marines minelegging langs kysten. Malmtrafikken til Tyskland via Narvik var i fokus. Noe høydramatisk var i ferd med å skje, som handlet om Norges skjebne i en konflikt eller en krig. Men de politiske og militære myndigheter gjorde lite eller ingen ting for å forberede landet på et angrep.

Historiker og forfatter Aage G. Sivertsen skildrer disse dramatiske begivenhetene og det skjebnetunge spillet innsiktsfullt og analyserende i sin glimrende bok ”9. april 1940 – et historisk bedrag” (Kagge, 2014). Han utfordrer det tradisjonelle synet om at okkupasjonen av Norge var et totalt overraskende angrep som ingen kunne forutse. Versjonen som er blitt stående har vært en sannhet i alle år  – nemlig at angrepet kom som lyn fra klar himmel.

annonse

Norges politiske og militære ledelse håndterte de skjebnesvangre aprildagene i 1940 ved bare å snu seg bort fra realitetene og la det uunngåelige skje. Kongen og regjeringen flyktet til London og levde en beskyttet og oppvartet liv der mens den norske befolkning ble overlatt til seg selv. De samme politikerne fra Arbeiderpartiet var senere både skribenter og sannhetsvitner da  vår offisielle krigshistorie skulle utformes. Den som har blitt stående ukritisk og uten motforestillinger i skolebøkene etter krigen.

Slaget om Narvik, det eneste slaget på norsk jord, og senere raseringen av Nord-Norge, var regjeringens største svik og dens største skamplett. Denne delen av krigshistorien er delvis mørklagt, bortforklart og bevisst uteglemt. Kapitulasjonen i Nord-Norge fant sted 9. juni 1940 med general Dietl, på et tidspunkt da et tysk sammenbrudd ved Narvik var nært forestående. Det er nesten ikke til å tro. At myndighetene slapp så lett fra ansvaret for den grusomme krigssituasjonen i nord, som vil prege mange generasjoner fremover, er ynkelig og en ubotelig skam for Arbeiderpartiet. Støre fra beste vestkant i Oslo har ikke sagt et ord om dette, men han tenker vel at det blåser over.

Nygaardsvold var hysterisk opptatt av å ta over makten så snart krigen var slutt, mens Hjemmefrontens ledelse ville ha en regjeringskommisjon med folk som hadde oppholdt seg i i Norge under okkupasjonen. Kompromisset ble at kronprins Olav og fem representanter skulle reise til Norge så snart Tyskland hadde kapitulert. Konflikten som ikke kan karakteriseres som noe annet enn en rå maktkamp varte hele krigen.

Riksrettssak etter krigen ble vurdert, men Stortinget sørget effektivt for å avvise den og Arbeiderpartiets ledelse slapp å bli stilt til ansvar for noe som helst. I stedet kunne AP konsentrere seg om å redigere krigshistorien en gang for alle, sannheten skulle regjeringspartiet alene diktere. Sivertsen behandler også grundig riksrettssaken som uteble, inntil nå en mørklagt del av norsk historie.

Den norske naiviteten før okkupasjonen var enorm. Vi tviholdt på at landet var nøytralt og dermed forskånet fra krigshandlinger. Arbeiderpartiet hadde ansvaret for situasjonen før, under og etter krigen. Men Arbeiderpartiet har greid å fraskrive seg ALT ansvar for alle tragediene og i tillegg ta æren for gjenoppbyggingen av landet. Og det har det norske folk funnet seg i. På tide å reflektere over det, er min forsiktige kommentar, men noen kan bli krenket.

Motstandskampen

annonse

Den improviserte motstandskampen var i utgangspunktet et håpløst prosjekt, soldater med lite trening og minimalt med våpen, utstyr og samband. Motstanderen var verdens råeste krigsmaskin. Motstandskampen begynte derfor spredt og tilfeldig.

At det ikke var mange av ”Gutta på skauen” de første årene av krigen var en naturlig konsekvens av at forsvaret bevisst ble bygget ned. Det brukne geværs politikk var en katastrofe. De relativt få som stilte opp var idealister, forbitret over det tyske overfallet og overgrepene som fulgte, og ikke minst på landssvikerne i NS.  De satset liv og helse på en kamp som syntes håpløs å vinne. På dette tidspunktet var det neppe mange fordeler å se for ”Gutta på skauen”.

Det var først i 1944 at Milorg selv fikk beordre og utføre sabotasjer, men fortsatt innenfor en ramme som ble trukket opp i det allierte hovedkvarteret og av den norske regjeringen i London. Motstandskampen fikk etter hvert og mot krigens slutt et større omfang, da utstyr og våpen ble tilgjengelig. I alt 33 000 personer ble organisert i Milorg for aktiv militær kamp.

Gjennom hele krigen var det et spent forhold mellom hjemmefronten og regjeringen i London. Det foregikk hele tiden et manipulerende og kynisk spill fra folk som hadde stukket av til en behagelig tilværelse men som tviholdt på makten. Motstandskampen skulle derfor detaljstyres fra London.

Heltene

annonse

I enhver krig er det heltehistorier, i norsk krigshistorie er det en tydelig skjevhet fordi alle  historiene finner sted i Sør-Norge. Filmindustrien påberoper seg kunstnerisk frihet og må stå for den glorifiseringen som mange i dag er oppgitt over. Dermed blir historiene konstruerte og falske.

Som forlegger ble jeg godt kjent med en av heltene, noe han absolutt ikke ønsket å være, Jens-Anton Poulsson, en av lederne for Tungvannsaksjonen. Med jevne mellomrom  gjennom tre år satt jeg hjemme hos ham på kjøkkenet i Kongsberg og jobbet med detaljene i historien. Han var pinlig nøyaktig, og var han usikker strøk han deler av historien. Han mente at ”cowboy-versjonen” – Hollywood-filmen med Kirk Douglas i hovedrollen hadde forstyrret tankerekken om det som faktiske som hadde skjedd.

Selve aksjonen var ingen spesiell prestasjon, sa han. – Vi som hele tiden brukte Hardangervidda til jakt og friluftsliv hadde ingen problemer med å ta oss ned det bratte juvet og opp igjen. Det ble dessuten ikke løsnet et eneste skudd. Poulsson, som også var en humorist, betrodde meg: ­ – Det var en langt tøffere opplevelse å sitte på med ”Kjakan” i bil i rushtrafikken i Oslo.

Fordelsfolket

Også ved krigsutbruddet var nordmenn flest likegyldige og passive. Datidens feighet og korrekthet var slik at folk flest overlot ansvaret til politikerne –  som aldri foretok seg noe, akkurat som i dag. Det skulle koste nasjonen fem års krig og okkupasjon. Mens ansvarlige politikere slipper å stå til ansvar, og som kjent, de angrer aldri.

annonse

Spetalen gjør et poeng av fordelsfolket, som dukker opp så snart det er en mulighet til å forbedre egen posisjon. Det er et interessant poeng, og vi ser det alltid.

Fordelsfolkene strømmet til da NS plutselig ble en maktfaktor. Utviklingen fra å være et nærmest ubetydelig og sært parti til å ta over styringen av Norge gjorde susen. Folk samarbeidet plutselig gjerne, selv om de ikke delte  partiets program.

Og fordelsfolkene dukket opp da Milorg ”vant krigen”. Alle ville ha en bit av kaken og ALLE hadde på en eller annen måte deltatt i motstandskampen. Dessuten kunne det være en god anledning til å hevne seg på noen, kvitte seg med uvenner og naboer, som befant seg på den andre siden.

Fordelsfolket var også de som ble sittende på gjerdet da okkupasjonen var et faktum. Det var mange som innledet et samarbeid tyskerne. Det kunne være et ”pragmatisk samarbeid”, motivert ut fra at man så på samarbeidet som det ”minste ondet”. Mange fryktet også at man ville gjøre vondt verre hvis man motsatte seg okkupasjonen og valgte derfor å arbeide for fienden. Det var mange forklaringer, og alt var tilsynelatende greit nok.

Alle søker mot det vinnende laget. Det gjelder å posisjonere seg i tide og ta med seg de fordelene som byr seg. Det samme ser vi i dag, i andre settinger riktignok, men vi kjenner folkene igjen på feighet og grådighet.

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon