Det kan umulig være lett å være den som er ansvarlig for presentasjonen av Forsvarets strategier og prioriteringer for plassering av personell og utstyr i dette langstrakte landet vårt. Den siste tids diskusjoner om plassering av flybaser, helikopter og tilstedeværelsen av amerikanske styrker på norsk jord har til tider nådd høyder som har splittet lokalsamfunn.
Med uttalelser fra lokalt næringsliv, politikere, avtrådte generaler og admiraler samt alskens ekspertise som nyhetskanalene trekker inn, så har sakene til tider framstått som det rene forsvarssirkus. Tross dette må en være glad for at man, enn så lenge, bor i et land hvor det er lov å uttrykke sin mening. Noe mange har gjort i disse sakene.
Norges strategi
Vi som bor i dette landet må kunne stole på at Forsvarets strateger og øvrig personell har gjort de strategisk optimale forberedelsene gitt at landet havner i en forsvarssituasjon. Samtidig så vet vi at Norge er en del av NATO, forsvarsalliansen vi var med å etablere for 70 år siden. Dermed er det også naturlig at Forsvarets prioriteringer må passe inn i forsvarsstrategier som alliansen jobber med og som ikke blir kringkastet til offentlig anskuelse.
Likevel er det betimelig, når en ser det lokalpolitiske engasjementet i for eksempel flybasesakene, å spørre seg om hvor stor innflytelse de politiske partiene har på Forsvarets prioriteringer, og hvilken effekt «lokale politiske krefter» eventuelt har på de overordnete forsvarsstrategier som Norge er en del av. Vil det kunne skje eller har det skjedd at en regjeringsbeslutning som omfatter Norges militære kapasiteter er trumfet igjennom av politiske og ikke forsvarstekniske grunner? Og hvilken effekt har i så fall dette på vår forsvarsevne.
Flybaser
Gjennom årene så har Norges to største partier, AP og Høyre, i hovedsak vært samkjørte om norsk forsvarspolitikk. Dette så vi også i 2012 da den rødgrønne regjeringen, etter sterk påvirkning fra AP i daværende Sør-Trøndelag, valgte Ørlandet som hovedbase for de fremtidige kampflyene F35, med Evenes i Troms som såkalt fremskutt flybase for de samme flyene. AP i Sør-Trøndelag hadde sterke medspillere i blant annet AP-medlemmet Oddvar Haagensen, den tidligere stabssjefen ved Ørlandet flystasjon.
Høyre valgte, som Linda H. Helleland sa den gangen, å la det forsvarsstrategiske avgjøre, og når daværende forsvarssjef og senterpartimedlem General Harald Sunde anbefalte Ørlandet, var Bodøs kamp for å få kampflyene forgjeves. En må anta at nåværende regjerings bevilgning på 5 milliarder kr. (2017) til bygging av ny sivil flyplass i Bodø er et plaster på såret og samtidig et tegn på at eksisterende Bodø lufthavn ikke lenger egnet seg til kampflyformål, som den har gjort for F16-programmet.
Samtidig med bestemmelsen om kampflybase til Evenes ble det besluttet at de maritime overvåkingsflyenes base skulle flyttes fra Andøya til Evenes. Avgjørelsen har opprørt folket i Andøya-samfunnet og opprørsstemning har rådet med utmeldinger fra- og utskjelling av politiske partier.
Nå ser det imidlertid lysere ut for Andøya da der er sterke indikasjoner på at amerikanske myndigheter vurderer en investering på rundt 2,8 milliarder for å etablere en infrastruktur for amerikanske og andre alliertes overvåkings- og kampfly på Andøya.
Russland
I motsetning til i 2012 ser vi nå et sterkere og mer aggressivt Russland i 2018. Nordområdene er klart uttalt fra Russlands side som et satsningsområde, og det er ikke mer enn et par uker siden vi så en gedigen uanmeldt øvelse hvor 36 russiske overflatefartøy, ubåter, fly og landets missilforsvar deltok like utenfor norsk farvann.
Den økte aktiviteten av allierte i norsk luftrom, farvann og på norsk jord er nok en klar melding til Russland om at vi ikke sover i timen. En må likevel spørre seg om det var så lurt å flytte de norske overvåkingsflyene eller lå der en konfidensiell strategi bak dette? Uansett, det er grunn til en gryende optimisme på Andøya.