Den siste tiden har debatten rast om hvorvidt Norge bør ta del i fordelingen av såkalte flyktninger innen EU etter at det ble klart at partene i unionen kom frem til en avtale. Statsminister Erna Solberg har hevdet at Norge bør ta i mot migranter i solidaritet med EU-landene. Det omstridte utspillet har fått mange til å reagere, ikke minst hos samarbeidspartnerne i FrP.
Så småningom har konsekvensene av den radikale migrasjonspolitikken vesteuropeiske land har ført de siste tiårene begynt å demre for folk flest. Man har begynt å forstå at storstilt ikke-vestlig migrasjon resulterer i endrede kriminalitetsmønstre med mer organisert kriminalitet og flere seksuelle overgrep i offentligheten, markant segregering, og overbelastning av velferden. Folk forstår at desto mer av samme politikk, desto mer overflødig migrasjon, jo mer dramatiske blir konsekvensene.
Mange, også de som har stått fast ved den radikale politikken, har latt seg sjokkere av hijabtvang på ungjenter i svenske skoler, rasistisk mobbing og vold mot etnisk norsk ungdom i Oslo, og steinkasting mot politiet. De stadige avsløringene parkerer sakte men sikkert drømmen om det fargerike fellesskapet. Nettopp derfor er statsministerens seneste utspill så kontroversielt.
FrP-nestor Carl I. Hagen mener at finansminister Siv Jensen må gå hardt til verks for å hindre at regjeringen på nordmenns vegne tilbyr seg å ta imot flere migranter. Han mener FrP må true med regjeringskrise.
Dersom Jensen lytter til Hagen og truer statsministeren med å forlate regjeringen, spørs det om Solberg verdsetter regjeringssamarbeidet med FrP mer enn hun ønsker å blidgjøre EU. Dersom FrP reiser seg og går, finnes det en risiko for at Høyre gjør opp migrasjonspolitikken med Arbeiderpartiet og partiene til venstre for seg, noe som kan resultere i et enda høyere antall migranter til Norge fra EU, enn det ellers ville ha blitt.
Dersom Erna Solberg ikke lar seg bevege av trusler fra FrP, står Jensen overfor et dilemma: Skal hun og partiet være tro mot sin politikk og sine prinsipper, forlate regjeringen, og risikere at den førte politikken blir enda mer radikal, eller skal hun velge en pragmatisk linje og forhandle for å få antall migranter på et så lavt nivå som mulig?
Det er liten tvil om at opposisjonspartiet FrP var et annet parti enn dagens regjeringsparti. Partiet er blitt gjort mer «stuerent» og «anstendig», og Jensen har blitt perlevenner med Trine Skei Grande, men har det også skadet FrPs oppslutning? Under Stoltenberg-regjeringen ble partiet ved noen tilfeller målt som landets største, mens dagens målinger viser en oppslutning som vaker rundt 13 prosent.
For FrP er innvandringspolitikken et være eller ikke være, men partileder Jensens troverdighet i spørsmålet kan virke lav. Velger hun å gå i opposisjon som en følge av uenighet på migrasjonsfronten, kan hun kanskje gjenvinne noe av denne tilliten, og FrP vil kanskje vokse igjen.
Om ikke annet, er statsministerens utspill om de illegale migrantene en påminnelse om hvor Høyre egentlig står i innvandringspolitikken. Partiledelsen i Høyre er utakt med konservative verdier. For velgerne kan det ha sett ut som at Høyre forstod alvoret, for eksempel da FrP fikk dem med seg på forslaget om å stramme inn på familiegjenforening. Resett erfarer derimot at det har vært tøffe forhandlinger mellom de to partiene på området, og at Høyres forhandlere har stått fast ved den radikale migrasjonspolitikken og mot innstramninger, i kamp etter kamp.
At det faktisk foregår en del slag på bakrommet, et det kanskje viktig at velgerne er klar over.