Naivitet er en blanding av passivitet og likegyldighet som kan utvikle seg – fra hodet hos det enkelte individ – til en dødelig, kollektiv tilstand der de aller fleste bare har haltet sløvt videre, fanget i sin egen avmaktsfølelse og nederlagstro. Farlig mange står ustøtt når de både er historieløse og rotløse helt samtidig. Dette utnyttes av totalitære krefter.
En ny generasjon vokser til. De som ble født da Berlinmuren ble revet i 1989 er 29 år i år. Nå starter nye kommunistiske studiegrupper opp flere steder i landet, der høyskoler og universiteter er i nedslagsfeltet. I Oslo øker stalinistene sin oppslutning. En ny generasjon har vokst seg stor som knapt aner hvem despotene Stalin og Mao var. Hvilket kritisk forhold har egentlig våre oppvoksende slekter til den totalitære familien, der kommunisme, fascisme, nasjonalsosialisme/nazisme og islamisme er et flerhodet troll?
Krigshistorie preget av naivitet
Andre verdenskrig gav oss en nifs, norsk krigshistorie som bærer i seg utallige, lett synlige og smertefulle eksempler på hva overdoser av naivitet faktisk kan føre til: Det hele er ikke bare farlig, men dødelig. Naiviteten lammet en fri nasjon i 1940, og veldig mye av ansvaret for det hele hvilte på regjeringens skuldre. Om en er alene, eller sammen med mange andre – og kanskje veldig mange, blir store doser naivitet snart til en tilstand som faktisk kan bikke hele landet ut i et totalitært helvete.
Dersom en først har politikere og en regjering med klare mandater til det å ta viktige avgjørelser – men som bærer i seg sviktende realitetssans i møte med totalitære utfordringer der ute og her hjemme, så er historiens lærdom at det kan gå fryktelig galt. I 1940 slepte Arbeiderpartiet på en ideologi som blendet stygt da Stalin proklamerte at andre verdenskrig er “kapitalistenes krig”, som en følgelig burde forholde seg passiv til.
Da Norge ble satt på prøve under andre verdenskrig, gikk så mye feil over hele linjen at vi bare av den grunn – forlengst – burde tatt et oppgjør med naiviteten som sådan. Sitter slike fenomen igjen på dypet i folk og folkevalgte enda?
Naivitet nyttig for totalitære krefter
Som jeg nevnte innledningsvis: Naivitet er gjerne en blanding av passivitet, likegyldighet og avmaktsfølelse. Og gjerne også et resultat av at noen har lykkes med å pode inn en resignasjon og en ditto holdning som tilsier at kritikerne, de som setter navn på høyst relevante problemer, omdefineres til “ekstremister”. Og siden venstre-ekstremister nå er hvitmalte riddere under multikultur-doktrinens bannere, er kritikerne automatisk høyre-ekstremister.
Igjen: Naivitet kan utvikle seg fra en lumsk passiv tilstand i hodet på det enkelte individ, til en dødelig kollektiv tilstand når noen igjen virkelig hogger til mot landet vårt; eller jafser seg inn bakveier og undergraver vårt demokrati og samfunn bit for bit. Totalitære krefter trives best under den politiske radaren. De vet at de ikke kommer til makten gjennom frie valg, og snor seg lettere fremover i en epoke med mye likegyldighet og historieløshet. Det opprettes dekkorganisasjoner, fronter og kadre for bedre å kunne lokke naive sjeler inn i den totalitære ringdansen i en ny tid. Meningsmålingene i Oslo er illevarslende. Totalitære krefter mobiliseres nå.
Defaitisme
For å forstå hvor farlig utbredt naivitet kan være rundt oss og i oss, kan vi hempe med noen hjelpeord, som avmakt, nederlagstro, nederlagsfølelse, oppgitthet, pessimisme og depresjon. Det er et samlebegrep, et fremmedord, som bærer i seg dette: Defaitisme.
Etter første verdenskrig fikk dette begrepet (nederlagstro) en spesiell bærekraft, knyttet til et annet begrep og en tilstand: Fred! En mindre ærefull fred er å foretrekke fremfor krig, het det. I dette ser vi passifismen ligger svært tett innpå, speilet i grusomme realiteter der tusener på tusener ble slaktet ned foran og i sine skyttergraver under første verdenskrig. Det var med dette bakgrunnsteppet passifismen ble et egnet politisk våpen i hendene på skikkelser som Stalin.
Stalin, som var alliert med Hitler fra 1939 til 1941, la lenge inn massiv propaganda for å få folk til å forholde seg passive til Hitler. Hvorfor? Stalin så et potensiale for kaos, som han selv kunne bygge videre på – over Europas rutiner, i den åpenbare hensikt å få på plass sin egen dystre, totalitære variabel. Det var nettopp muligheter for å spille på krigsfrykt og naivitet det russiske, hemmelige politiet KGB (påviselig i arkivene) la inn så stor energi bak vår hjemlige “fredsbevegelse” til langt ut i 1980-årene. En fredsbevegelse som uavlatelig snudde ryggen til Moskva.
Vi lever i en tid da det gjelder å holde seg våken i timen. Flere hoder på det totalitære trollet er mer i bevegelse nå, hjulpet av et islamistisk tilskudd. Dersom en ikke forstår å stå støtt i møte med slike utfordringer, kan en bli handlingslammet, ikke bare av egen og andres naivitet, men i den avmakt og politiske depresjon en kan føle på i tider med så rikelige doser likegyldighet og kunnskapsløshet – paradoksalt nok i en tid der informasjon flimrer mot oss til alle døgnets tider.