Den 1. juli er den årlige datoen for bekjentgjørelse av hvem som mottar pressestøtte. I fall man ikke vet hva «pressestøtte» innebærer så kan vi, kanskje litt flåsete men dog, opplyse at det er en slags «NAV» med finansiell støtte til «trengende» mediebedrifter.
I motsetning til det «ordinære» NAV, hvor målsetningen er at enhver trengende skal etterstrebe å bli finansielt uavhengig av ekstern støtte, så ser virkeligheten annerledes ut for noen mediebedrifter. Det er Medietilsynet som er gitt oppgaven å fordele tilgjengelige midler.
I praksis så ser vi at en engere krets av aviser er årlige gjengangere i tildelingslisten som Medietilsynet presenterer. Det er lett å tro at ledelsen i disse bedriftene med overlegg betrakter den statlige tilskuddsordningen som en fast inntektspost. Med andre ord at de anvender fellesskapets midler som om det var avkastning på kapital de selv har satt av til forrentning. Når til eksempel aviser som Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen hver mottar beløp i størrelsesorden rundt 40 millioner kroner hvert år, så er det ikke vanskelig å se motivet for at avisene sender inn tilskuddssøknader.
Medietilsynet
I 2017 utbetalte Medietilsynet i overkant av 313 millioner kroner. Av disse midlene gikk hele 192 millioner kroner til kun 8 aviser hvorav følgende var tilskuddsvinnere:
(tall i millioner)
- Klassekampen 40
- Vårt Land 39
- Dagsavisen 35
- Bergensavisen 27
- Nationen 22
- Dagen 15
- Rogaland Avis 7
- Fiskaren 7
Amedia
Av det totale bevilgete tilskuddsbeløpet gikk hele 49 millioner kroner til aviser eiet av Amedia. Amedia er igjen eiet av den styrtrike stiftelsen Sparebankstiftelsen DNB, en av hovedeierne til DNB. Med de 1048 personene som Amedias årsrapport oppgir som antall ansatte i avishusene, så mottar bedriften i overkant av 46 000 kroner per ansatt. Det er ikke mange norske bedrifter som kan vise til det samme.
Medietilsynet
313 millioner kroner er en anselig mengde penger, som selv den mest blaserte vil gi oppmerksomhet, så for å få vite litt mer ble Medietilsynet kontaktet om hvordan prosessen rundt pressestøtten egentlig er.
Først må det skrytes litt av Medietilsynets sjef Mari Velsand. Undertegnede kan ikke huske å ha mottatt en så rask respons som det hun presterte, fra noe statlig organ. Selv oppfølgingsspørsmål ble prompte besvart. Informasjonen som ble mottatt er imidlertid en helt annen sak.
I informasjonen fra Mari Velsand opplyser hun at Medietilsynet forvalter fem mediestøtteordninger:
- Produksjonstilskudd
- Støtte til samiske aviser
- Distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark
- Støtte til lokale lyd- og bildemedier
- Innovasjons- og utviklingstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier
Her ser en at det er mest sannsynlig kun første og siste punkt som er aktuelt for de åtte bedriftene det henvises til over. Men hva er egentlig «Produksjonstilskudd» og «Innovasjons – og utviklingstilskudd»? I informasjonen fra Medietilsynet får en vite at:
Produksjonstilskudd
«Produksjonstilskuddet er rettet mot økonomisk vanskeligstilte medier og medier med små opplag. Tilskuddsordningen er plattformnøytral og likestiller papiropplag og digitalt opplag. Formålet med ordningen er å legge til rette for et mangfold av nyhets- og aktualitetsmedier over hele landet. Tilskuddet gis etter vilkårene gitt i forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier».
I og med at tilskuddsordningen er rettet mot økonomisk vanskeligstilte medier (f.eks Klassekampens regnskaper viser et overskudd på 1,5 million kroner i 2017 etter at tilskudd på 39 millioner er lagt til) så er det rimelig å spørre om det er statens oppgave å i årevis bidra til overskudd i en bedrift som ville hatt et enormt underskudd uten tilskuddet. En «normal» bedrift ville da ha drevet for kreditors regning uten tilførsel av kapital og i praksis vært konkurs.
Med hensyn til Klassekampen, som definerer seg som venstresidens dagsavis, er det grunn til å stille flere spørsmål når avisen oppgir å ha følgende formålsparagraf:
«Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold, ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.» .
Overstående blir unektelig besynderlig når det i Forskrift om produksjonstilskudd til nyhets – og aktualitetsmedier, Kapittel 2. § 3, punkt 2 står:
Tilskudd gis heller ikke til medium som i all hovedsak inneholder stoff om ett eller noen få samfunnsområder, eller som i hovedsak inneholder stoff vinklet ut fra en spesiell faglig, politisk, ideologisk, religiøs eller etnisk bakgrunn.
Her strider beviselig avisens formålsparagraf direkte i mot den forskriften som skal regulere tilskuddsprosessen. Kan det være at Medietilsynet ikke var klar over Klassekampens formålsparagraf, eller er det et spørsmål om hvem som vurderer søknaden fra avisen?
Fagutvalg
Det som kanskje overrasker mest er at Medietilsynets bevilgninger til mediebedrifter blir behandlet av et fagutvalg som innstiller på hvem Medietilsynet bør gi tilskudd til. I utgangspunktet så forstår en at tilskuddene gis basert på økonomisk vekting hvor blant annet opplagstall samt at søkerens profil samstemmer med det hovedformålet som Medietilsynet har definert som essensielt.
Noe spesielt blir det likevel når minst to av utvalgets medlemmer er ansatt i mediebedrifter som selv mottar «pressestøtte». Ett av medlemmene, Jostein Larsen Østring, er direktør i Amedia, som høster hele 49 millioner kroner fra tilskuddsordningen. Den andre er Hilde Dypaune som er markedsjef i Saltenposten, som mottar i underkant av en million kroner. De øvrige medlemmene er med få unntak enten nåværende eller tidligere ansatte i aviser og mediebedrifter. Finnes det ikke tilstrekkelig med «nøytrale» personer som er kvalifisert til å sitte i dette utvalget? Hvorfor gjør ikke Medietilsynet dette vurderingsarbeidet selv? Mangler de ressurser eller er det kompetansen det skorter på?
Innovasjons- og utviklingstilskudd
Det siste punktet som hører inn under «pressestøtten» er Innovasjons – og utviklingstilskuddet. Mari Velsand I Medietilsynet, forteller i sitt svar til Resett at den siste støtteordningen (innovasjons- og utviklingstilskudd) er ny (trådte i kraft 1. juli i år), og søknadsfrist er 20. september i år. Videre opplyser hun at:
– Når det gjelder det nye innovasjons – og utviklingstilskuddet, er det ikke fastsatt noen detaljerte vurderingskriterier i forskriften. Vedtakene blir dermed fattet på bakgrunn av en helhetlig skjønnsmessig vurdering og prioritering av de søknadene som oppfyller vilkårene for tilskudd.
Dette kan tolkes som at selv om en bedrift oppfyller vilkårene for tilskuddet så skal endelig beslutning tas basert på en «skjønnsmessig vurdering». Hvem sitt og hva slags skjønn er det som da skal gjelde, mon tro?
Mediebedriftene
Der er ingen grunn til å betvile at mange av de små mediebedriftene i dette landet spiller en viktig rolle i sitt lokalmiljø. De skarve tusenlappene som enkelte av dem mottar tilsvarer oftest mindre enn hva det hadde kostet samfunnet hvis mediearbeiderne mistet arbeidsplassen og ble NAV–klienter. De fleste forstår og aksepterer støtten til disse sliterne.
Utfordringen til myndighetene er å forklare hvorfor en håndfull «store» mediebedrifter skal årlig motta enorme summer. Er det myndighetenes ansvar å kontinuerlig å bruke av fellesskapets ressurser på å «redde» økonomien til noen få?
Med overgangen til den nye digitale verden så er det vanskelig å forstå at pressestøtten kan fortsette i sin nåværende form. Beskrivelser som riksavis, regionavis og lokalavis vil bli historie. Nye medieplattformer er i ferd med å innta nyhets- og informasjonsmarkedet. Mediehus slik vi kjenner dem er passè og om ikke lenge kan aviser som Klassekampen, hvis den overlever da, redigeres og legges ut med en smarttelefon fra en solstol på Costa del Sol.