Er det noen som vet hvor mange kongler et gjennomsnittlig norsk furutre produserer i løpet av et år? Ikke jeg heller. Men det er mange. Satanisk mange!
Jeg har av en eller annen tvilsom mental grunn satt meg fore å rydde unna alle konglene som faller ned på plenen, i inngangspartiet bak hytta og på stien ned til sjøen. Det har ikke vært noen god beslutning. Plenen er stor og stien er lang og øyas offisielle betegnelse er ikke uten grunn Furuholmen.
Det vil si, for de innvidde går den bare under navnet Palmeøya. Det klinger liksom bedre. Mer pretensiøst kanskje, men trekker februarsommerferiefantasiene i riktig retning.
Mot sol, varmt vann, hengekøyer og flerfargede parasolldrinker og myk sand mellom tærne. Bort fra overskyet/regnvær, 15 grader i vannet og 12 sekundmeter fra nordvest i dagevis. Sånn som i hele fjor sommer.
Og ikke minst, trekker det tankene bort fra furukongler som, uansett hvor mye du fin–navigerer og forsiktig prøver å baute deg barbeint fram gjennom gresset, ligger der på lur som stikkende pinnsvin.
Å trø på faenskapen er som å gå på ei hornmine fra første verdenskrig.
Det er klart at palmer også kan by på utfordringer. Fallende kokosnøtter, skal være en av de viktigste dødsårsakene i Karibien. Men mens sannsynligheten av å få ei kokosnøtt i hodet er forsvinnende liten på Jamaica, og tilnærmet lik null her på Furuholmen, er sannsynligheten for å trø på en furukongle lik 1. Det er garantert.
Selv om konglene ikke er direkte dødelige, så er de svært irriterende. De får det til å se rotete, uryddig og ugreit ut. Det er som mange små wodoo–stikk i sjelen, særlig når sola står lavt og de kan kaste sine lange mørke skygger nedover stien.
Innmari irriterende, i alle fall dersom man har bestemt seg for at de ikke skal ligge der de ligger.
Jeg er derfor ganske sikker på hva som er verst. Sporadiske, men dødelige kokosnøtter er langt å foretrekke fremfor nevrosefrembringende furukongler som faller i uendelige strømmer, særlig når det blåser, og det gjør det jo hele tiden her på Sørlandet.
Så det har utviklet seg til en evig kamp mot elementene. En form for oppholdende strid. Mye bøy og tøy.
Jeg har innsett at det er en kamp jeg kommer til å tape. Produksjon er enorm. Konglene reproduserer seg selv i det uendelige.
Og, enda verre; her forleden begynte jeg å tenke på alle barnålene! De stopper igjen takrennene og ødelegger den nylagte plenen. Det er veldig lite greit å tenke på.
Det er vanskelig, men jeg prøver derfor av alle krefter å unngå å tenke på barnålene. Jeg har nok med konglene.
Prøver også å unngå å tenke på hvem som skal plukke kongler når jeg er havnet i penalet. Konglene er fornybare så til de grader. Men det er ikke jeg.
Hvem skal arve denne forbannelsen? Og hvordan vil de forvalte den? Prøver å unngå å tenke på det.
Selv om jeg tenker på det minst mulig, er jeg nokså bestemt på at kisten ikke skal være laget av furuplank. Konglene skal ikke følge meg i graven.
Det må være min siste vilje.