For mange av bøndene, spesielt på Østlandet, truer nå vannmangelen hele basisgrunnlaget for at driften av buskap kan holdes ved like. Enkelte står i fare for å måtte slakte ned buskapen helt eller delvis. Årevis med planlegging og investeringer vil være forgjeves da den pågående tørken har enorm innvirkning på gras– og kornproduksjonen som må til for å fø dyr på bås eller beite.
Faren er at hvis tørken fortsetter så vil jorda bli enda mer tørr og hard slik at vannet, fra regn eller vanningsanlegg, vil ha problemer med å penetrere jordskorpen når det endelig en gang kommer.
Konsekvensen
Konsekvensen av tørken er mye større enn hva folk flest aner. Et av problemene er at Norge mangler tilstrekkelig fòr– og kornreserver til å møte slike «kriser» ala den landbruket sliter med nå. Fra våren og mot høsten er den mest utfordrende tiden før årets innhøsting kan starte. Den umiddelbare konsekvensen er at bøndene må slakte ned buskapen som de gjerne har brukt årevis på å bygge opp.
Å inneha fòr– og kornreserver er blant de viktigste sikkerhetstiltakene et samfunn kan inneha. Når det svikter, slik som nå, så er det grunnlag for å undersøke hvem som er ansvarlig og hva som kan gjøres for å bøte på skaden på kort sikt. Målsetningen videre må være å inneha tilfredsstillende reserver i henhold til de beregningene som kompetente miljøer beskriver.
Langvarig problem
Resett.no har vært i kontakt med Lars Fredrik Stuve, sjef i Felleskjøpet. Stuve er også forfatter av rapporten «Status i korn og kraftfòrsektoren» fra 2017 og er sannsynligvis den som kjenner og forstår problemstillingen best her i landet.
Jeg har jobbet med problemet i over 20 år, forteller Stuve til Resett. I følge Stuve så startet nedbyggingen av fòr– og kornreservene allerede på midten av 90–tallet (Gro Harlem Brundtlands 3. regjering) og har fortsatt med skiftende regjeringer fram til 2003 da staten avviklet alle beredskapslagre. I dag er det kun kommersielle interesser som bidrar til en begrenset opprettholdelse av reserver.
Kornsiloer
De kornsiloene som tidligere har vært benyttet til å lagre korn planlegges noen steder å bli ombygget til boliger, slik som for eksempel Stavanger kornsilo (Norges største). I Stavanger vil sittende regjeringspartnere helst fjerne siloene ved å rive dem. På Bondelagets webside finner vi følgende kommentar :
– Kornsiloen i Stavanger er en enorm betongkonstruksjon. Byggingen av denne siloen ga i sin tid et ikke ubetydelig utslipp av CO2. Å rive den og måtte bygge en ny vil innebære kostnader i milliardklassen og medføre et stort og unødvendig klimagassutslipp, siden produksjon av betong er en CO2 driver.
Situasjonen i Finland
Felleskjøpets Lars Fredrik Stuve viser blant annet til Finland, et land som Norge kan sammenligne seg med og som innehar kornreserver for ett års forbruk. Der finansieres reservelagerkostnadene med en drivstoffavgift. I Norge har nok folk større avsmak for avgifter, men Stuve mener at driftskostnadene på lagring med tilstrekkelig kapasitet vil ligge på mellom 50–100 millioner kroner per år og er noe som rike Norge har råd til.
Felleskjøpet, som selv drifter kornlagringsfasiliteter, jobber nå med en utredning om for– og kornreserver som skal presenteres innen utgangen av 2018. Stuve sier videre at de er trigget av at Norge ikke har tid til å vente på at myndighetene skal reagere.