Illustrasjonsfoto: Shutterstock/Alexyz3d

Det måtte selvsagt komme. Enkelte ting er like forutsigbart som at sola står opp om morgenen. Hver eneste gang mediene har fokusert i lengre tid på redningsaksjoner der mennesker eller dyr har vært i livsfare, kommer beskyldningene om vår dobbeltmoral, vår selektive empati, vår devaluering av enkeltes menneskeverd fremfor andres og vår manglende engasjement for enkelte grupper. Så også nå etter at en hel verden har fulgt med på den nervepirrende redningsaksjonen for å redde ut 12 innestengte barn i oversvømte grotter i Thailand.

Først ute med sine anklager denne gangen er, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, Dagbladet, ved litteraturviter Josefine Kjærstad. Hun spør hvorfor den samme omtanken og engasjementet for guttene i Thailand ikke omfatter de mange barna som har lidd drukningsdøden fordi foreldrene har tatt dem med på den livsfarlige og risikofylte reisen, ofte i skrøpelige farkoster, på vei fra Afrika til Europa. Og hun har selvsagt kun et svar: Det skyldes etnisitet. Vi bryr oss simpelthen mer om thailandske barn enn afrikanske, som altså ikke omfattes av vår empati.

Allerede her bygger Kjærstad på et premiss som jeg vil påstå er en grov feilslutning: Hvor stor plass, hvor mange artikler, hvor mange reportasjer i mediene, sier absolutt ingenting om folks empati. Jeg er sikker på at bilder av druknede, små barn på strendene i Sør–Europa vekker nøyaktig dem samme sorgen og forskrekkelsen hos alle som ser dem. Vi fylles med tristhet, men samtidig med en avmaktsfølelse over hvorfor denne livsfarlige trafikken, der barn ofres, ikke snart kan opphøre. Og når Kjærstad mener at nordmenn flest ikke bryr seg om disse barna, vil jeg påstå at det er en grov fornærmelse mot den enkelte nordmann.

Hvorfor gjør vi ingenting for å hjelpe, spør Kjærstad. Igjen et spørsmål som hviler på fullstendig gale premisser. Europa har tatt i mot millioner av migranter fra Afrika de siste årene, mennesker har reist sørover for å bistå i arbeidet for å redde skipbrudne og stater har sendt skip for å plukke opp migranter i livsfare. Å påstå at vi ikke gjør noe, er en grov fordreining av virkeligheten. Men de aller fleste begynner å innse at det finnes visse grenser for hvor mange migranter Europa faktisk kan ta imot, uten at det begynner å gå alvorlig på bekostning av våre egne lands økonomi.

I hvor stor grad det store flertallet av disse migrantene egentlig er flyktninger, er mer og mer et åpent spørsmål. Mye tyder på at kun en liten del av dem som kommer egentlig har et reelt beskyttelsesbehov. Resten er unge menn i sin beste alder som søker lykken og ønsker å nyte godt av den velferden Europa har bygget opp gjennom eget hardt arbeid. Stemningen i hele Europa er i ferd med å snu overfor disse lykkesøkerne. Kan de ikke heller bli i sitt hjemland for å hjelpe til å bygge det opp, i stedet for å velge den lettvinte utveien å rømme og overlate elendigheten til sine landsmenn, tenker flere og flere Europeere.

Jeg vet ikke om Kjærstad har oppdaget det, men det hender til og med at dyr i livsfare kan få like stor oppmerksomhet som mennesker i nød, og mediene kan følge forsøkene på f eks å redde en innestengt hval i dagevis. Igjen er det selvsagt helt meningsløst å bruke slike hendelser som brekkstang til å påstå at vi ikke har empati for mennesker i nød, kun på grunn av deres etnisitet. Det er mediene som velger hvilke saker de vil følge. Og det er egentlig synd at en debatt om medienes utvalg av saker kommer opp på en så tendensiøs måte som det Dagbladet legger opp til. For det er en meget interessant debatt i seg selv.

Man kunne skrive svært mye om hvorfor enkelte saker får så stort fokus i mediene, men ett er sikkert: At nordmenn flest skulle mangle empati for druknede barn på grunn av deres etnisitet eller nasjonalitet er IKKE en av grunnene til at enkelte saker følges tett fra dag til dag, mens andre saker får oppslag når tragedien inntreffer. Det er alltid en dyp tragedie når barn dør, og kanskje skyldtes det store engasjementet for redningsaksjonen i grottene i Thailand, at disse barna faktisk kunne reddes, i motsetning til de døde migrant–barna, som blir funnet etter at de er skyllet i land på strender. Noen av oss spør faktisk oss selv: Hvordan KUNNE foreldrene deres utsette deres liv for så stor fare? Uten redningsvester i skrøpelige og livsfarlige farkoster? Men det regnes av mange som et ufint spørsmål, som man ikke bør stille. DA mangler man visst empati, i følge noen.

Innlegget er tidligere publisert på Sverre Avnskogs FB side.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]