Hva er hat? Er hat det motsatte av kjærlighet? Eller kan det tenkes at hat bare er en annen form for kjærlighet? En slags pervertert form.
Hvorfor hater vi noen? Er det fordi ”noen” truer vår eksistens? Eller fordi vi føler oss sviktet eller forrådt av ”noen”? Som når skribenter og kommentatorer uttaler seg om muslimer, politikere og MSM her på Resett, og blir omtalt som hatere og rasister?
Hvilke følelser er det som utløses ved at ”noen” viser solidaritet og omsorg for helt fremmede mennesker som søker et bedre liv utenfor det landet hvor de ble født og vokste opp? Hvorfor ser ”vi” på genuint snille mennesker som ønsker å ta vare på og hjelpe andre, som så farlige at det er mulig å hate dem?
Jeg tror svaret ligger i at ekstrem kjærlighet er like farlig som ekstremt hat.
Begge fenomener er basert på sterke følelser. Meget sterke følelser. Og følelser lar seg dessverre manipulere. Kjærlighet engasjerer. Det samme gjelder for hat.
Er det mulig å sette grenser for engasjement? Menneskers og staters engasjement. Vel, en stat må ha grenser. Uten grenser er den ikke lenger en stat. Heller ikke en nasjon. Hva er den da? Da er den bare en flokk engasjerte mennesker med sterke følelser som ikke lar seg styre eller kontrollere. En stat setter grenser for sine mennesker gjennom lovverk.
Uten lov og dom blir vi overlatt til naturens lover. Mennesker i moderne samfunn ser ikke ut til å beherske det lenger. Resultatet blir kaos, vold, lidelse og død. Først og fremst fordi individer ikke greier å sette grenser for sitt engasjement – av seg selv!
Robin Haug skriver om brorskap i artikkelen ”Men kjærligheten er ond”: ”… fraternité forstås som grenseløshet, en slags kjærlighet uten grenser og vilkår.” Han skriver også om denne kjærlighetens ondskap som: ”… den nærmest groteske uvitenhet som får rå omkring humanisme, kjærlighet, omtanke, solidaritet og liknende begreper.”
Problemet med kjærlighet er at den hverken kan eller skal omfatte alt og alle. Da er den altruisme, en ekstrem form for kjærlighet som bare kan utøves av Gud, og regnes som uoppnåelig og utilgjengelig for mennesker. Menneskene må velge hva og hvem de skal elske. Vi må altså velge bort ”mange” for å kunne elske ”noen få”. Prioritere heter det.
Når politikere prioriterer å ”elske” seg selv eller andre folk og folkeslag, mer enn de som har valgt dem til å styre landet, er det ikke det minste rart at de legges for hat av dem som opplever å bli vekkprioritert som svik. Det er et sunt hat. Det er ”det gode hatet”. Fordi det er egnet til å vekke folk fra sin grenseløse naivitet.
Jeg har begynt å hate naivitet. Det gjorde jeg ikke før. Før syntes jeg naive folk var, riktignok litt dumme, men for det meste snille. Og jeg liker snille folk bedre enn slemme. Likte! Nå er jeg ikke så sikker på det lenger. For nå er naivismen, dumheten og den mentale giddalausheten blitt så grenseløs at den – faktisk går over alle grenser. Hat er det mulig å kontrollere. Det kan med viljen dempes til bli skepsis, kritisk årvåkenhet, og kanskje også litt logisk tenkning – som en motvekt til de naive følelser.
Hvorfor gjør vi ikke noe med det? Hvorfor tillater vi at politikere, som er valgt for å forsvare våre grenser, river dem ned og slipper inn en masse fremmede som vi ikke vil ha her. Vi elsker dem ikke! Og de er ikke vårt ansvar. Kan vi ganske enkelt bli fly forbanna, våkne opp og fortelle dem, i kontrollerte og saklige former, at det går ikke lenger? Vi vil ha slutt på dette. Sette foten ned og trekke grenser for naiviteten og idiotisering av kjærlighetsbegrepet. Slik som det ser ut til at flere land i Europa nå vil gjøre.
Hva var det nå det ble sagt etter Utøyatragedien: ”Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen”. Det var helt sikkert godt ment, men det å utvise grenseløs kjærlighet kan, for mennesker, være like skadelig som grenseløst hat. For all utvikling som ikke er i balanse med det naturlige fører til en perversjon av originalen, og deretter selvutslettelse.
Den følelsen som ligger nærmest kjærlighet er sannsynligvis eiendomsfølelsen – ikke hat, og en vis mann sa en gang noe klokt om eiendom: ”Om du eier mer enn fem ting er det tingene som eier deg.” Det samme kan sies om følelser: ”Har du for mye følelser, så er det (de som manipulerer) følelsene dine som eier deg.”
Det siste her var et stikk til MSM-mediene. De skal aldri mer få manipulere følelsene mine. Jeg har tatt definisjonsmakten tilbake. Og jeg hater at det tar så lang tid før de skjønner det. Men det hatet betyr vel egentlig at jeg bryr meg om dem. At jeg synes det er trist når de ikke greier å innrømme hvor feil de tar. Men, igjen … det at jeg bryr meg betyr kanskje at jeg elsker dem likevel?