Jeg pleier alltid å si at jeg ikke er spesielt interessert i fotball. Men fotball-VM er noe for seg selv. Så selv om jeg sjelden gidder å betale 300 kr for å se Lillestrøm mot Mjøndalen, så er det hvert fjerde år en høytidsstund som tas på alvor, til min kones store fortvilelse.
Av en eller annen grunn har jeg vært ekstremt heldig når det gjelder de helt store fotball-opplevelsene. Som student klarte jeg å skaffe to billetter til den legendariske kampen i VM 1998, hvor Norge slo Brasil på Stade Velodrome i Marseilles. Nesten enda mer utrolig er det at jeg møtte min gode venn fra studietiden, Simen Sandelien, utenfor stadion umiddelbart etter kampen, med en kasse øl. Og nå – tyve år etterpå – er vi ulike men allikevel allierte i kampen mot ødeleggelsen av Europa.
I 2005 skjedde det igjen. Liverpool i Champions League-finale. Jeg hadde en barndomsvenn som drev et firma som arrangerte sportsreiser. Jeg ringte han umiddelbart etter semifinalen, han skaffet billetter og organiserte hotell, fly etc.
Så dermed fikk jeg oppleve den legendariske finalen i Istanbul.
Jeg bør av hensyn til min mor også nevne at jeg var på Ullevål da Bodø/Glimt vant cupfinalen i 1975 (dessverre også når de tapte mot Lillestrøm to år senere).
Dette er oppsummert omtrent alt jeg har sett av fotball. Vel, jeg fikk med meg Owens debut på Wembley og Norges tap mot Italia 1998 – men uansett, alt er glemt unntatt overnevnte.
Reisebrev
I år var ferien lagt til Kroatia – selvsagt med både avreise og hjemreise på dager uten kamper. Og det ble et nytt høydepunkt.
8-delsfinalen ble sett på en slags pub langt nord i Istria, i en liten by som heter Buzet. Når jeg spurte om «local beer» svarte eieren at han hadde «illegal beer» som han hadde lagd selv! Slikt går an i et land hvor offentlig sektor kun står for ca 20 % av den offisielle økonomien (i et land hvor mye av økonomien er «uoffisiell»).
Dette er midt i trøffelområdet. Vi var på trøffeljakt, hundene fant nesten en halv kilo trøffel på litt over en time. De er ekstremt stolte av produktene sine. De er nasjonalister. Kroatiske flagg ses overalt.
Men de er ikke naive. De har hatt sin andel skandaler. Helten fra 1998, Davor Suker, er ikke lenger noen helt – mistankene om korrupsjon er for sterke. Modric, som burde vært folkehelt nå, er mistenkeliggjort etter rettsakene mot hans tidligere agent, Modric «husket ikke» da han vitnet, noe som har ført til stort salg av drakter med nr. 10 og «husker ikke» i stedet for «Modric» på ryggen.
Samtidig er kroatene ekstremt tøffe. Motgang er i blodet. De har vært en selvstendig nasjon siden 1991 – men startet sin selvstendighet med fire års krig. De har sine mørke kapitler, kanskje særlig Ustasja, den fascistiske organisasjonen som sjokkerte SS-offiserer med sin brutalitet og gjenoppsto i borgerkrigene i forbindelse med Jugoslavias oppløsning.
Etter selvstendighet, borgerkrig og deretter finanskrise er allikevel kroatisk økonomi i en vekstfase. Men befolkningen synker. Som overalt i Europa er fødselstallene svært lave, og siden de ikke har en spesielt raus velferdsstat er heller ikke migrasjon en faktor. Riktignok er ca. 1,5 % muslimer, men dette er i hovedsak arbeidsinnvandrere fra Bosnia. Jeg så ikke en eneste hijab på 14 dager – bortsett fra når vi var en svipptur i Slovenia.
Det mest ekstreme med prestasjonen til det kroatiske landslaget er todelt:
1) Dette er et land med litt over 4 millioner innbyggere – omtrent som Norge hvis vi ser bort fra alle tilflyttere
2) De har ligget under i samtlige kamper siden 8-delsfinalen.
De har reist seg mot overmakten – gang etter gang. Og med de prestasjonene Modric leverer, så har jeg en følelse at heltestatus er uunngåelig. Mandzukic er allerede folkehelt etter å ha spandert øl på hele hjembyen etter kvartfinalen. Alle ungene i Kroatia løper rundt med drakten til Rakitic.
Liverpools legendariske manager Bill Shankly er kjent for å ha sagt:
– Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it’s much, much more important than that.
Vel – vi ble invitert hjem til vår kroatiske vertsfamilie for å se kvartfinalen. Eller: egentlig var det vel heller slik at de advarte oss om at det kunne bli litt høylydt, og om det var et problem siden vi hadde barn. Så jeg spurte om det var greit om vi så kampen sammen med dem. Som gjestfrie verter takket de selvsagt ja, og vi troppet opp i kroatiske drakter og med godt humør.
2-2 og straffekonk etter å ha ligget under både i ordinær tid og i ekstraomgangene. God stemning for å si det mildt.
Dagen etter kom vår vert Slavimir innom og inviterte oss til semifinalen. Jeg dro litt på det, siden det selvsagt er umulig for en ekte norsk fotballgutt født i 1968 og vokst opp med «lyden av ‘pling’ og stanken av kanel» (sitat min søster) å heie på et annet lag enn England (hvis de ikke spiller mot Norge). Det var selvsagt ikke noe problem, vi kunne gjerne heie på England. Vi iførte oss kroatiske drakter for sikkerhets skyld og jubelen etter Englands tidlige mål var avdempet, men tydelig.
Uansett: England kollapset, Kroatia snudde nok en kamp – og nå skal vi altså se en finale mellom et av EUs minste og mest nasjonalistiske land, mot et av EUs største og mest globalistiske land.
Frankrike har ikke imponert meg i dette mesterskapet. Pogba er fortsatt uforståelig dyr og tilnærmet ubrukelig, relativt til pris og forventninger. Mbappe har vist ekstremt talent, men 19-åringer vinner ikke VM alene. Pavard har vært god, Griezmann er en av de beste. Men svakhetene er betydelige. Hvordan kan man vinne VM med spillere som Giroud? For meg er det uforståelig at han får tillit gang etter gang.
Konklusjonen er enkel:
I dag heier ihvertfall vår familie på Kroatia!