I en artikkel i New York Times fremstilles møtet mellom Vladimir Putin og Donald Trump som en ensidig seier for Putin. Og det simpelthen fordi møtet i det hele tatt finner sted. Møtet løfter Putin og Russland ut av den isolasjonen som har vært et kjernepunkt i Vestens motsvar etter annekteringen av Krim-halvøya i 2014, hevdes det.
New York Times skriver at møtet kommer på toppen av en rekke fordelaktige utviklingstrekk for Putin den siste tiden. Verdensmesterskapet i fotball, smertefritt avholdt, er bare den siste av mange. Trump har latt Russland komme unna med undergravende propagandaaktiviteter, innblanding i den amerikanske valgkampen og støtte til «høyrepopulistiske» bevegelser i Europa. Putin har moment.
Putin fremstilles som en slu, dreven strateg med KGB-bakgrunn som lurer Trump trill rundt. De nevner toppmøtet med Kim Jung-un som et eksempel på Trumps uerfarenhet. Putin har ifølge artikkelen klart å slå en kile inn i forholdet mellom Europa og USA.
New York Times beklager seg også over stormaktspolitikken. Putin og Trump kaster små land under bussen. De foretrekker å la de store aktørene – dem selv – diktere den globale styringen.
Kommentar
Russland er et land som Vesten ikke har klart å plassere ettertrykkelig i enten en bås som fiende eller venn etter Den kalde krigen. På en måte er det bare en videreføring av et historisk ambivalent forhold. Russland har en fot både i Europa og i en «egen» kulturell, politisk og geografisk sfære.
Det er absolutt ikke bare Vest-Europas og USAs ansvar at forholdet har vært til dels fiendtlig-vennlig og også irrasjonelt fra tid til annen. For NATO og det militær-industrielle kompleks har Russland vært et hendig argument for egen ekspansjon og berettigelse. For Putin har en ytre fiende legitimert eget grep om makten i Russland.
Men i de lange linjer er det mange felles interesser mellom USA og Russland, og også for Europa og Russland å finne en avklart og stabil samarbeidsform. Sammenliknet med den islamske verden er de felles møtepunkt mange. Både Vesten og Russland stagnerer demografisk, og deler bekymring for sine «blodige grenser» lengre sør. Kinas fremvekst er også problematisk for begge parter.
For Demokratene i USA og store deler av MSM ble «russisk innblanding» en slags unnskyldning for at Trump vant og Clinton tapte i 2016. Putin ble til dels syndebukken som kunne bortforklare at vestlige velgere vendte seg vekk fra etablissementet. Det er den samme underkjennelse av de folkelige strømningene som ligger til grunn når man hevder at Putin fyrer opp og gir ekstra kraft til «høyrepopulistiske» bevegelser i Vesten.
New York Times refererer til «dypstaten» og Trumps påstander om at han motarbeides av inngrodde strukturer som lever av å ha Russland som fiende. Men Trump har et poeng her. Vi ser det samme i Norge også. Russland er en gjenkjennelig fiende å ha, noe jeg tidligere har kalt et «legitimt hatobjekt». I motsetning til utfordringene som kommer fra islam og innvandring som politiske korrekte analytikere ikke vil ta i med ildtang.
Russland og USA er begge atommakter. De har også svært potente konvensjonelle styrker. NATO finnes fortsatt, og har tatt inn som medlemmer flere land i Øst-Europa som har et svært anstrengt forhold til Russland. I en slik kontekst er det lite gjennomtenkt å skulle ønske seg en situasjon hvor fiendebildet mellom Russland og USA opprettholdes «kunstig». At Trump og Putin møtes i «nøytrale» Helsinki, bør derfor ønskes velkommen av alle som vil Vesten det beste.
Og jeg tror New York Times som vanlig undervurder både Donald Trump og de kort USA har på hånden i forhold til Putin og Russland. USA er fortsatt overlegen Russland på de aller fleste områder, og det vil en strateg som Putin være smertelig klar over. Det personlige møte de to imellom blir nok interessant, men det blir neppe enveiskjøring.
I gode forhandlinger vinner begge parter, og det er faktisk om å gjøre at de føler seg fornøyd. Det er en underlig innstilling at «god tone» skulle være noe å beklage seg over.