I forbindelse med VM i Russland har NRK P2 hatt tema Russland og hatt programinnslag om russisk kultur og film. Man kan undres på hvorfor «nestor i norsk film» Per Haddal, som virker til å ha ganske begrenset kunnskap om russisk film, brukes som ekspert. Det virker ikke som han har oppdatert seg nevneverdig på temaet etter at Bresjnev gikk av i 1982.
I hele programposten nevner Haddal kun to russiske filmer med navn. Disse er Panserkrysseren Potemkin (1925) av Sergej Eisenstein fra Riga og dessuten Krig og Fred (1966) av Sergej Bondarsjuk. Førstnevnte er en stumfilm som vel de aller fleste filminteresserte har fått med seg. Det er en hyllest til mytteriet mot offiserene ombord slagskipet, som deltok i den russiske-japanske krig i 1905. Den ikoniske scenen med trappetrinnene i Odessa har også blitt kopiert på film x antall ganger.
Sistnevnte er også viden kjent, ikke minst siden filmen er en bortimot tro adaptasjon av Tolstojs 1200 siders roman fra 1869; om Napoleons invasjon i Russland på begynnelsen av 1800-tallet. Hele 120 000 statister medvirket i den. Enorme saker, kommenterer Haddal. Jo da, men hvorfor ikke trekke frem at hans sønn, Fjodor Bondarsjuk, har regissert et enda mer episk slag. Fjodor Bondarsjuks Stalingrad (2013) er blant de dyreste filmene i russisk historie, og ble også en kassasuksess.
På spørsmål om Haddal kan trekke frem russiske regissører etter Jernteppets fall, sier Haddal at det er mange, men ser ikke ut til å kunne et eneste navn. Til slutt trekker Per Haddal frem «han der Tarkovskij» som eksempel på en sentral russisk filmskaper i nyere tid.
Andrej Tarkovskij (1933-87) døde fire år før kommunismen falt i Russland. Hans siste film, Offeret (1986), ble både finansiert og innspilt i Sverige, på svensk språk og med svenske skuespillere, mens Nostalgia (1983) ble produsert i Italia. Tarkovskijs siste innspilling i Russland var Stalker (1979), som handler om en gruppe mennesker som drar til et forbudt og mystisk område i Sovjetunionen der paranormale ting skjer.
Tarkovskij er elsket blant cineaster, og blant hans mest kjente filmer regnes også Solaris (1972) og Speil (1975) . Disse er krevende og tunge filmer. Her er mye stemning og store rom for tolkning. Solaris er en slags spirituell science fiction, og den ble kuriøst nok gjort om til Hollywood-film i 2002, med George Clooney i hovedrollen. Kanskje unødvendig å tilføye at filmen feilet fullstendig blant det amerikanske publikum.
Handlingen i Tarkovskijs tidligere filmer er mer konkrete, slik som Ivans barndom (1962). Interessant nok er dette ikke en tradisjonell hyllest til sovjetisk kamp mot fascistene. Den viser blant annet hvordan russerne brukte barn som soldater i krigen.
Ingen av Tarkovskijs titler eller handlinger går Haddal inn på. I stedet snakker han nokså vagt og generelt om kunstnerens filmografi. At Tarkovskij hadde lange tagninger og gikk i dybden er ikke uvanlig for sovjetiske regissører. Ifølge Haddal er både Unni Straume, Knut Erik Jensen og Lars von Trier inspirert av Tarkovskij. Dette er på sidelinjen, men kunne vært utdypet, når det først nevnes. Tarkovskij mente at Eisenstein var en manipulator, ifølge Haddal. Vel, er det noen som helst som mener at Panserkrysseren Potemkin (1925) ikke er propaganda? Scenen med massakren på Odessa-trappen er eksempelvis ren fiksjon, påfunnet av Eisenstein selv.
Avslutningsvis trekker også Per Haddal frem Death of Stalin, som ble forbudt vist i Russland tidligere i år. Dette er en britisk satire med britiske og amerikanske skuespillere. Per Haddal mener at filmen er forbudt fordi den rører ved selve grunnprinsippet. Det er vanskelig å skjønne hva Haddal mener her, men Khrustsjov sto for en omfattende avstalinisering på 1950-tallet. Uansett blir Death of Stalin like usaklig som å trekke frem Life of Brian (1979), som ble forbudt i Norge pga. blasfemisk innhold, når man snakker om norsk film.
Uansett merkelig at ikke NRKs ekspert på russisk film heller ikke kommer inn på noe som Nikita Mikhalkov har laget. Brent av solen (1994) er en sterk film om Stalins utrenskinger i Den røde Arme på 1930-tallet. Den vant også Oscar for beste utenlandske film.
Som et tips til NRK kan også nevnes at vår egen Maria Bonnevie (ja, du vet, hun fra Jeg er Dina) spilte den kvinnelige hovedrollen i den relativt kjente russiske filmen Forvist i 2007. Men kanskje navnet på regissøren Andrej Zvyaginitsev var litt tungekrøllende og vanskelig å uttale?