Sosial bekreftelse og samhørighet har sin pris. Redselen for ensomhet og selvstendige tanker, ikke minst redselen for rommet rundt tankene, kan lett sette i gang en kunstig kreativitet. Tanketomrommet fylles med møter, opptog, seminarer og annen repetisjon. Selvstendighet fortrenges til fordel for det som kan sies uten at noen blir stille og skjemmes. Men jeg blir stille beklemt av å se på det som kan være «naturlig» i et slikt fellesrom.
En gang måtte jeg delta på et statlig seminar. I ring med meg satt over hundre personer. Jeg har ikke sansen for bli-kjent leker, men aksepterte at det nok kom til å bli noen oppvarmingsrunder. Derfor sendte jeg pliktskyldig en blyant rundt. Alle skulle gi den en ny «egenskap». Deretter var det opp å stå for å lage forskjellige lyder mens man gikk fremover, rygget eller «kjørte» til en av sidene i rommet, samtidig som små «bulk» og berøringer skulle skape samhold og latter.
Akkurat den radiobilkjøringen ble for mye for meg. Jeg gikk på toalettet. Satte meg på lokket og ventet et kvarters tid. Bare for å se at de ikke var ferdig med å more seg da jeg endelig våget meg tilbake. Nå var det om å gjøre å herme etter hverandre og sende det videre i sirkelen. Helst med berøringen som virkemiddel. Slik gikk det slag i slag resten av dagen. Jeg besøkte toalettet hyppig.
Jeg fortalte det alt for opplyste og innestengte avføringslokalet hva jeg tenkte om det å sitte på jobb som en idiot. Uten å bli stemplet som ond av flisene på veggen. I speilet over vasken var det rom for alle innsigelser. Man må endre bildet av verden og seg selv om man skal våge å se på alle realitetene. Jeg var i ferd med å endre meg. Det føltes forløsende. Å gå tilbake igjen (og igjen), for å leke på skattebetalernes regning, føltes krympende på anstendigheten.
Å stoppe tankene, akkurat der de endelig kan komme seg videre, det er å synde. Om man er i stand til å tenke videre om noe viktig, så skal man det. Å stange mot veggen fordi tankene du klarer å tenke ikke tar deg forbi problemene, er frustrasjon i ren form. Du duger ikke. De tankene i deg som duger ser etter en mulig løsning, en som kan rokke ved det godkjente bildet av verden. Det finnes allerede «løsninger» om man ikke vil sparre mot tankene.
Selv om det er du som tenker tankene i hodet ditt, så er de sjelden bare dine tanker. Likevel skal man ikke engang få lov til å tenke og pirke i allment tankegods når åpne øyeblikk gir tilgang til tankestorheten i menneskeheten. Nei, stopp kverna. Les heller partiprogrammet en gang til. Eller i det minste Aftenposten. Eller sjekk Urix. Koble deg på felleskapet. Bli voksen.
Sier man imot konsensus så blir man fort en fiende av menneskeheten, i hvert fall av staten. Hva gjør det en til? En spion? Hvis man angir saken, ikke personen, hvis man aksepterer at tanker kommer og går, eies av alle, bør deles av alle; er man da ond om man sier det som kommer innenfra? Det som kan tenkes, eksisterer, om det så bare er tenkt en gang av et menneske. Men det er tanken om at det tenkelige er farlig som er den virkelige faren. Om en dårlig tanke ikke skal bli en skadelig realitet så må den vises frem. Ikke forties. Men da må man stole på at mennesker klarer å tenke selv.
Agendaen politikere og MSM har for å skjule fakta er å ikke lede massene mot å forsterke et negativt bilde av nye, ennå ikke oppklarte problemer. De tror oppriktig på at de har kontroll på situasjonen. Derfor er det ikke så viktig å vise frem alle fakta. Bedre å skjule en dårlig hånd. De skal nok klare å ordne kabalen for oss. MSM og politikerne fortier stort sett det samme, og de hyller det samme. De kjemper om små stikk, men gir blaffen i de enorme kampene. De som bare kan løses med et nytt verdensbilde.
Journalistisk sensasjonsspråk i den ene enden; tåke og fortielse i den andre enden. Brød og sirkus mens man venter på at realitetene skal bli spiselige nok til å fremstilles i full offentlig gapestokk. For når realitetene av og til klinger nært idealene deres, da må de opp og frem. Uansett. Man er da profesjonell, må vite!
Språk er tanker. Språket som er godkjent i offentligheten har en selvbeskyttende ramme. Hit, men ikke lenger. Man kan uansett ende tankerekken opp med å ha «rett» inne i en boks. Du må bruke mye energi på å forstå hva det språket sier, dernest på hva det egentlig sier. I stedet for å kommunisere en logisk virkelighet du hører har et språk i deg selv.
Et slik språk, som resonnerer fra innsiden, kan tenkes og forstås av alle. En slik logikk er alltid forbundet med følelser, uten å manipulere, bare pulsere, slik være koblet på menneskeheten. Men det er en annen følelse som ligger sterkere over det språket: Skammen over å tenke «enkelt». Være en todimensjonal populist. Det må være noe jeg ikke forstår i det vanskelig tilgjengelige språket. Jeg duger nok ikke.
Etter at seminardagen, som nesten bare besto av bli-kjent leker, endelig var slutt, snakket jeg med en kollega om dagens opplevelser. Da jeg gløttet på døren til de tankene jeg hadde tenkt på toalettet forsto jeg at jeg burde ha blitt igjen der inne. «Du må åpne opp og slippe deg løs. Du kan lære så mye av dager som dette», var det oppriktige rådet jeg fikk.
Jeg har tenkt på det rådet. Men konklusjonen foreløpig er at jeg foretrekker et vindusløst lite toalett og litt ensomhet fremfor et seminarlokale med voksne mennesker som tuter og bærter og ler. Speil kan fortelle mye; særlig når ditt eget ansikt er sjokkert, og må tenke litt på det.