Norske medier har i dag vært tapetsert med uttalelser fra folk som har jamret seg over det joviale møtet mellom presidentene Trump og Putin. Det er en underlig situasjon når lederne for USA og Russland må forsvare at de møtes og har et ønske om å finne løsninger på de motsetningene som har bygget seg opp.
Trumps kritikere i vestlige medier virker helt ute av stand til å se ut over hjemlig, navlebeskuende politikk eller inngrodde fiendebilder i analysen av hvilke fordeler det kan ha at lederne for verdens to desidert største militærmakter og to store energiprodusenter og geopolitiske aktører innstiller seg på å fremme et felles interesseperspektiv snarere enn motsetninger.
Både Trump og Putin står på toppen av enorme byråkratiske strukturer, og signalene som kommer fra toppen har stor betydning for hvordan apparatene lengre ned forholder seg til hverandre. Begge ledere snakket på pressekonferansen om «atmosfære», og det er faktisk viktig.
Vi må her også huske, som Trump påpekte, at det enkleste politisk ville være å videreføre en konfrontasjonslinje mot Russland. Og det gjelder særlig etter alle beskyldninger han har fått mot seg om innblanding fra Russland i den amerikanske valgkampen.
Når Trump uttaler at hans eget land har opptrådt tullete (foolish) i forholdet til Russland, sier han ikke annet enn det flere analytikere, inkludert undertegnede, har sagt i flere år. En slik vurdering er ikke en indikasjon på at Trump har misforstått eller er dum. Tvert imot er det spesielle at det sies av en toppleder i Vesten. Men deri ligger også det unike, ja trolig modige i det han gjør. For på den måten kan et dysfunksjonelt forhold kanskje bringes tilbake i konstruktive former.
Trump er en polariserende figur. Når noen av oss faktisk tar hans politikk på noen områder i forsvar, betyr ikke det at man går god for alt han sier og gjør eller alle hans utspill på Twitter. Behovet han har for å ta seg selv i forsvar, inkludert bruken av idiosynkratiske fakta, kunne nok med fordel vært tøylet en del.
Men disse bristene i hans væremåte tar ikke bort det faktum han på modig vis bryter opp noen av de fastlåste og uproduktive motsetningene som har bygget seg opp mellom Vesten og andre land, eller den evnen han har til å brøyte seg vei gjennom et etablissement i USA og vestlige land som har mistet av syne så vel geopolitikk som forhandlingsevne, og egne nasjonale interesser og innbyggernes ve og vel.