Håvard Pedersen og Marie Skuland er to ungdommer som mistet livet altfor tidlig. Noe annet disse to har til felles er at de begge er drept med kniv og drapspersonene er ungdom med afghansk bakgrunn. Det disse to også har til felles er at de begge var på jobb, og viste en beundringsverdig innsats fra allerede tidlig alder ved å være gode samfunnsborgere. Begge de etnisk norske ungdommene som var godt likt og elsket av sine familier og venner. Typisk norsk ungdom, vil jeg si.
Men avisene skriver om den dagen de ble drept, uten at vi ser noen kraftfulle støttemarkeringer. Når vårt samfunnet tidligere har mistet ungdommer på denne brutale måten, har vi vist at vi er i stand til å reagere med massemobiliserte markeringer. Dette husker jeg fra Benjamin Hermansen markeringene, noe som var solidariske og flotte markeringer. Fakkeltog, ett minutters stillhet i mange skoler, massive mediedekninger og minnesmarkeringer. Aldri mer, aldri mer, aldri mer, sa vi i kor. Og det var passende, fordi Benjamin var en norsk ungdom med hele livet foran seg. Hans drapspersoner var nynazister som knivstakk han til døde.
Drapet ble et symbol på motstandskampen mot rasisme og nazisme i Norge. Dette var Norges første rasedrap. Over 40.000 demonstrerte med fakkeltog mot denne grusomme handlingen, og samholdet ble styrket i det antirasistiske miljøet. Sangen «A song to benjamin» er en av vår tids vakreste hyllester. Innflytelsesrike personer som Noora Noor, statsministeren og selveste popkongen Michael Jackson hyllet Benjamin. Jeg er selv et år eldre enn Benjamin og deltok på hver eneste markering i nærområdet. Denne vakre gutten ble hyllet, og bør hylles så lenge det fins rasisme.
Men hvorfor uteblir denne støttemarkeringen og massemobiliseringen nå? Enkelte vil nå henge seg opp i at jeg sammenligner drap motivert av nazisme og drap som skyldes psykiske lidelser. Vi bør heller fokusere på det faktum at vårt samfunn er tre ungdommer fattigere i denne sammenhengen. Vi har tidligere vist at vi har evnen til å samles og vise solidaritet. Kan vi det nå også for Marie og Håvard?
Jeg har selv jobbet med mindreårige flyktninger og vet veldig godt hvor mye trauma, lidelser og omsorgssvikt som ligger i bagasjen til disse ungdommene som kommer til Norge. Det er svært naivt å tro at ungdommer som har vært gjennom uverdige forhold og krigshandlinger skal fungere normalt i et sivilisert samfunn. Ikke bare er det naivt, men også et stort svikt mot storsamfunnet. Politikere som har vakter og politibeskyttelse trenger aldri å bekymre seg for disse traumatiserte ungdommene. Det gjør resten av samfunnet, og de signalene som nå sendes til vanlig borgere og særlig ungdommer er ikke annet enn frykt og usikkerhet. Det genererer enda mer fremmedfrykt, og segregering.
Skillet mellom «oss» og «dem» blir umåtelig stort, men hva kan gjøres for å både skåne storsamfunnet og disse ungdommene? Som en viktig del av integreringsarbeidet bør det være gode tiltak for å styrke arbeidet med psykiske lidelser blant nyankomne flyktninger og asylsøkere.
De bør komme raskt inn til behandling, og helst før de har fått tildelt kommuner. En form for kartlegging bør skje allerede i registreringstidspunktet. Vi kan ikke gamble med borgernes liv ved å ignorere de store traumaene mange flyktninger og asylsøkere har i bagasjen. Og har vi ikke nok ressurser, kompetanse og vilje til å skaffe disse den hjelpen de trenger fra starten av, bør det ikke tas inn flere. De som allerede er her bør få den hjelpen de trenger så vi ikke ofrer våre ungdommers liv.
I dette innlegget ønsker jeg som tidligere flyktning å vise min store medfølelse til familiene til disse ungdommene. Det er ingenting jeg kan si eller gjøre som kan få deres ungdommer tilbake, men i denne forferdelige tiden skal de vite at vi er mange som tenker på dem. Deres smerte er nasjonens smerte, deres savn er nasjonens savn, og deres sorg kan ingen av oss sette oss inn i. Den er massiv og ubegripelig for resten av oss, men vi tenker på dere.