En rekke samfunnsdebattanter, politikere og journalister på begge sider av det politiske spekteret har de siste månedene skrevet om identitetspolitikk, men en viktig nyanse ser ut til å mangle; Det er er stor forskjell på konservativ identitarisme og marxistisk identitetspolitikk.
All politikk er fundamentalt identitær. Det er i selve politikkens natur hvordan man skal fordele makt og ressurser, plikter og goder ut fra et sett med felles verdier.
Om disse verdiene har bakgrunn i en gruppe mennesker som deler en gruppeidentitet og er del av den samme kjernekulturen har man en god plattform for en fri og åpen debatt. Man kan da ha et levende demokrati. Hvis derimot politikk diskuteres mellom grupper med ulike verdier og tradisjoner, utvikler politikken seg til fort til en kamp om stammeinteresser.
Som kontrast handler identitetspolitikk, primært drevet frem av venstreradikale, om å sette minoritets særinteresser over storsamfunnet og dermed undergraver samfunnets samlende identitet.
Identitetspolitikk og Marx
Identitetspolitikk er arven etter Karl Marx som så på samfunnet som en evig konflikt mellom grupper, og hvor borgerkrig og klassekamp var middelet og å rive ned det bestående var løsningen.
Ny-marxistene bruker kynisk disse undergruppene til å undergrave kjernekulturen. Arbeidernes klassekamp er forlatt til fordel for feminismen, “fat acceptance” og etniske konflikter hvor de allierer seg med de fremmedkulturelle innvandrerne eller grupper som Black Lives Matter. De ønsker seg multikulturalisme. Resultatet er kamp for stammeinteresser.
Den etniske fragmenteringen i vestlige land skaper stemmemønstre basert på rase og etnisitet i stedet for en politisk debatt. Dette ødelegger grunnlaget for demokratiet.
Singapore
Et moderne eksempel på dette er Singapore som ble dannet for 50 år siden basert på en etnisk borgerkrig i Malaysia mot den kinesiske befolkningen som endte i skilsmisse.
Singapores landsfader Lee Kuan Yew advarte senere sterkt mot multikulturalisme og mente ut fra egne erfaringer at rasekonflikter undergraver muligheten for et vestlig demokrati. Han skapte derfor det som i praksis er et ettpartisystem og insisterte på at etnisk stemming og partier ikke skulle være lovlig i Singapore.
For å samle alle borgerne i det nye landet under en felles nasjonal identitet innførte han engelsk som hovedspråk og insisterte på at alle de nye borgerne først og fremst skulle være singaporeanere, ikke kinesere, malayer, indere eller briter.
Kampen mot multikulturalismens splittelser var vellykket. Men pga den eksisterende etniske fragmenterte befolkningen lener den autoritære staten seg på redusert ytrings- og pressefrihet og drakoniske straffer for å holde landet samlet under en felles singaporsk identitet. Singapore er derfor et eksempel på hvor høy prisen å betale for å rette opp multikulturalismens ødeleggelser kan være.
Det identitære alternativet
Identitarisme søker å holde samfunnet stabilt, og ønsker å styrke den felles identiteten og patriotismen innen et land for å forhindre etniske og kulturelle konflikter samt å bekjempe totalitære holdninger. Identitarismen vil derfor ikke se på masseinnvandring som løsningen på økonomiske problemer, men søker å sikre et lands etnokulturelle identitet og ønsker derfor å begrense innvandring til et nivå hvor innvandreren kan assimileres. Tre eksempler er Israel, Mexico og Japan som har et uttrykt mål om å bevare sin etnokulturelle identitet. Mexico har til og med nedfelt i deres grunnlover at dens demografiske sammensetning skal bevares.
Borgerlige tar derfor for lett på dette når de avviser legitim innvandringskritikk som “hvit identitetspolitikk”.
Samisk identitet er lov
Det er ingen som anklager samene for å drive med identitetspolitikk eller “samisk rasisme.” I motsetning til norsk kultur, som for mange på venstresiden synes å være noe løst og udefinerbart, er samisk kultur tydelig definert. Kunnskapsdepartementet har blant annet utgitt et temahefte, et lærehefte for barnehageansatte for å sikre samiske barns interesser. Det står nemlig i FN sin barnekonvensjon av 1991, i artikkel 29,1 C “å utvikle respekt for barnets foreldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land barnet bor, landet hvor han eller hun eventuelt kommer fra og for kulturer som er forskjellige fra barnets egen kultur.” Samer anerkjennes å ha en egenart, men hva da med Norges andre urfolk? Vi nordmenn har også en egenart, men norske barn blir oppdratt i multikulturalisme.
Når venstreintellektuelle later som det ikke eksistere noe som heter norsk kultur mens man kan lage et hefte om samisk kultur er det åpenbart de det ikke handler om å kunne definere hva som er norsk eller ikke men om viljen til å gjøre det.
Andre kulturer skal vernes, beskyttes og respekteres i det multikulturelle Norge, men nordmenns kultur sies å være i endring eller ikke å eksistere.
Som Kong Harald sa det i en tale: “Norsk kultur, hva er det?” Tenk om han hadde sagt det samme om samene! Da hadde det blitt ramaskrik.
Det må kunne være lov til å ha de samme rettighetene til kulturell identitet som andre urfolk i verden uten å bli stemplet som rasist. Norge må kunne få lov til å bevare sitt nasjonale særpreg på lik linje med Japan, Israel og Mexico uten at det skal dømmes som etnisk sjåvinisme.