For å forstå hva «svenske tilstander» egentlig betyr, bør man lytte til avhoppere fra den «antirasistiske» bevegelsen, som ofte er opphav til mange av de merkelige og nesten uvirkelige historiene vi skriver om fra det nye Sverige.
Den svenske poeten Mohamed Omar, som nå kaller seg Eddie Råbock (mors navn) var født i Uppsala i 1976. Han er svensk kulturskribent og tidligere sjefsredaktør for tidsskriftet Minaret, det eneste islamske tidsskriftet på svensk. Jeg vil karakterisere ham som en modig person, han trues på livet og møtes ofte av et frenetisk hat i et samfunn som er i oppløsning.
Mohamed Omar ble tidlig sterkt influert av radikal islamisme, og støttet Hamas og Hizbollah og den islamske republikken Iran. På et tidspunkt uttalte han at Khomeini er et «forbilde for de islamske motstandsbevegelsene».
Etter en selverkjennelse forlot han islam og skrev til og med en spesiell beklagelse til alle jøder: «Jeg erkjenner at jeg på ulike måter har spredd jødehat og ved fornektelse av Holocaust har tatt feil.»
Eddie Råbock er siden 2016 ikke lengre en troende muslim. Jeg så nylig et intervju med ham der han kaller seg agnostiker. I dag skriver han for Samtiden som gis ut av Sverigedemokratene. Les hans artikler på https://samtiden.nu/author/mohamed/
Eddie forsøker å finne en logisk forklaring på fenomenet rasisme i Sverige, ut fra egne opplevelser innenfor det «antirasistiske» miljøet, og han bruker forfatteren Nima Gholam Ali Pour som referanse. Pour skrev boken «Allah bestämmar inte i Sverige» (2017), om islamsk fundamentalisme og islamiseringen av Sverige. Pour er tidligere sosialdemokrat, men i dag er også han sverigedemokrat.
I essayet «Mitt liv som antirasist» forteller Pour om sin tid i den såkalte antirasistiske bevegelsen i Sverige og om hvorfor han brøt med den. Han innså etter hvert at den svenske antirasismen bare var en fasade for rødgrønn politikk, venstresosialisme, og at «antirasisme» i Sverige kun handler om svenskenes spesielle, konstruerte form for «rasisme» – i et av verdens minst rasistiske land.
Pour undret seg, i likhet med Mohamed Omar, over at man i et land der det knapt finnes rasisme, måtte forholde seg til et surrealistisk bilde av Sverige som om det virkelig var et rasistisk land, og at det konstante trusselbildet er rasister bak hver busk. Han ble oppgitt over at noe så dagligdags som iskrem eller bakervarer kunne karakteriseres som «rasistisk».
Hvorfor er vanilje hvit? Er det ikke rasistisk at vanilje ikke er svart? Hvorfor har man brune kaker i en egen innpakning og hvite kaker i en annet innpakning. Er ikke brunt like mye verdt? På dette nivået finner man ofte den antirasistiske debatten i Sverige, der man belønnes av det offentlige for å finne nye vinklinger på definisjonen «rasisme».
Pours etnisitet er Iran, og ved et besøk der fikk han oppleve virkelig rasisme. Iranere omtalte svarte på en så nedsettende måte at han ble sjokkert. Iranerne kunne heller ikke tenke seg å slippe inn svarte mennesker i sine boliger.
Dette ble en vekker for Pour. Å komme tilbake til Sveriges antirasister med høye lønninger, og deres fokus på iskrem, bakervarer og sneversynt partipolitikk ble direkte demoraliserende.
Han undret seg over hva de egentlige motiver var for den såkalte antirasistiske bevegelsen i et av verdens minst rasistiske land, og fant svaret. Penger. Skattebetalernes penger, som aktivistene lever av, og lever godt av.
For antirasismen i Sverige handler om store penger. Mennesker som ikke kan få seg en vanlig jobb, kan jobbe og leve godt av statlige og kommunale overføringer til ulike «antirasistiske» bevegelser for å drive informasjonsarbeid, dvs. propaganda, om noe som er oppdiktet, men som fremmer Sveriges image som en humanitær og feministisk stormakt.
Hva ville skje om Sverige plutselig ikke lenger var «rasistisk»? Det blir plutselig et interessant spørsmål. Da skulle alle som tjener penger på «antirasisme» miste jobber og svensk samfunnsorganisasjon kollapse. I Sverige er som kjent sosialpolitikk og «jämlikhetspolitik» nøye knyttet sammen.
Gjennom mange tiår har organisasjoner bevisst skapt et falskt bilde av Sverige, der rasisme truer fra alle kanter, og for å motarbeide denne imaginære trusselen er det blitt arbeidsplasser, kurser og stadig nye organisasjoner som konkurrerer om offentlige bidragspenger. Idealismen, humanismen og feminismen er kun alibier for å kunne opprettholde den falske identiteten.
Stiftelsen Expo har siden 1995 arbeidet med å kartlegge, granske og informere om «høyreekstreme», islamofobi og rasistiske tendenser i samfunnet. Jo mer man rapporterer inn, jo mer utbetales av belønninger fra det offentlige. Det ligner påfallende DDR-systemet til Angela Merkel. På den måten er en oppdiktet rasisme blitt en pengemaskin for utallige «antirasistiske» organisasjoner i det svenske samfunnet.
Rasisme den andre veien – hatet mot alt som er svensk, brer om seg i Sverige, ikke glem det. Dette er en form for rasisme som den svenske antirasistiske bevegelsen totalt overser, akkurat som i Norge, men det er jo den virkelige rasismen.
Forfatteren Pour mener at svensker ikke er rasistiske i det hele tatt, snarere tvert i mot. Svensker er i virkeligheten altfor tolerante. Det er nettopp denne overdrevne toleransen som tillater den islamistiske intoleransen, og som igjen fører til hatet mot alt som er opprinnelig svensk. Men svenskene selv, nei de forstår det ikke.