Blücher ble senket utenfor Oscarsborg festning i Drøbaksundet 9. april 1940. Foto: NTB scanpix

Norsk krigshistorie er fortsatt viktig for å forstå hvor farlig naivitet kan bli, dersom tilstanden får skikkelig feste. Da 9. april ble til 10. april 1940 kom flere eksempler på hva uhyggelig og dødelig naivitet fører med seg.

annonse

Det kom ikke til noen entydig mobiliseringsordre da landet med ett var under invasjon. Ved en feil ble det hele effektuert som ”stille mobilisering”, og med det ble mobiliseringsordren sendt ut i brev, med postbiler som strevde på flere veier – fordi så mange tyske militærkjøretøy stadig forsinket trafikken.

Vjatsjeslav Molotov, statsminister og utenriksminister på russisk side, følte for å gratulere Hitler etter invasjonen i Norge: ”Vi ønsker Tyskland all fremgang i landets defensive tiltak!”. Stalin var som kjent alliert med Hitler fra 1939 til godt ut i 1941.
Andre verdenskrig begynte 1. september 1939, kl. 04:40 på morgenkvisten.Tyske Luftwaffe angrep den polske byen Wielun. Byen lå snart i rutiner, 1200 mennesker ble drept, minst like mange såret. Og det var i all hovedsak sivile som ble rammet. Fra dette tidspunkt burde vår hjemlige politiske ledelse selvsagt forberedt landet på krise og krig, iverksatt militære tiltak og gått over eksisterende planverk. Fint lite skjedde.

Bråstopp i Drøbaksundet

Mange har etter hvert fått med seg at det først glapp ettertrykkelig for tyskerne i det smale Drøbak-sundet, da det nye, store krigsskipet Blücher gikk ned, med mellom 650 til 1000 døde, og et ukjent antall sårede. Om bord var bl.a. spesialstyrken som var øremerket til den viktige oppgaven å ta landets ledelse. Og med det kunne konge, regjering og stortinget reddes ut av Oslo med ekstratog satt opp kl. 07.00, 9. april 1940.

I det tomrommet som oppsto etter at krigsskipet Blücher ble skutt til bunns, åpnet det seg en mulighet for å få reddet landets ledere med tog. Det smale Drøbaksundet lå badet i olje, tyskere lå i vannet og hylte og skrek, omgitt av flammer. Blücher sank med baugen i været og var med ett et kjempestort plusstegn i norsk krigshistorie. Dette, etter dramatiske, personlige initiativ fra to aldrende menn på Oscarsborg festning; den ene pensjonert 15 år før krigen, og med kanoner og torpedobatteri som var antikvariske, men som nok ville ha imponert svenskene i 1905.

Høyres Carl Joachim Hambro fikk så på eget initiativ satt opp en eget ekstratog til Hamar. Noe planverk for slikt fantes ikke, og om det lå og gulnet ett eller annet sted, var det åpenbart bare en liten krets rundt Hambro som hadde vett nok til å improvisere og aksjonere om ting kom brått på.

”Nasjonalitet ukjent”

Halvdan Koht satt med statsminister Nygaardsvold og regjeringsmedlemmene på sitt kontor natten til 9. april og fortsatt diskuterte om landet var i krig, mens store tyske krigssskip gikk inn i norske fjorder. Statsminister Nygaardsvold skallet rett inn i et gjerde da han gikk i nattemørket til Kohts kontor i et mørklagt Oslo.

– Vi vet ikke hvilke nasjonalitet inntrengerne har, fastslo forsvarsministeren på telefon til statsminister Nygaardsvold, da det kom melding om at Bolærne kystfort hadde åpnet ild, riktignok etter å ha blitt passert og – frekt nok – blendet helt av sterke lanterner fra ukjente marinefartøy, kl. 0.08, natten til 9. april.

Fortsjefen, major Færden, var riktignok handlekraftig nok til å beordre ild, men hans egen kanonsjef protesterte heftig og henviste til ”nøytralitetsreglene”, der det het at varselskudd skulle skytes først. Etter krangelen var det for sent å finstille kanonene for treff. Det ble bomskudd. Hvor nøytral kanonsjefen på Bolærne følte seg i ettertid er ukjent. Heldigvis gikk de ikke rundt og følte seg så nøytral på Oscarsborg, da det svære krigsskipet Blücher skled ut av tåka foran dem.

Verre og verre

Med dette snublet og tumlet regjeringen Nygaardsvold videre, ut over dagen 9. april. Hambro var den som mer enn noen andre, ved utallige anledninger også fra Stortingets talerstol i årene før krigsutbruddet, advarte i klare og forståelige utsagn mot de farene som Hitler-Tysklands opprustning representerte. Hambro talte for døve ører.
Naiviteten lå i tykke lag hos de folkevalgte, men aller mest i Arbeiderparti-regjeringen, der det nok helt samtidig lå en god del ballast og mye slagg igjen og blendet for utsikt og innsikt – etter en tidlig, signifikant Stalin-beundring som antok religiøse proporsjoner.

Stalin gikk som kjent inn i allianse med Hitler og forkynte at folk skulle forholde seg passive, da dette var ”kapitalistenes krig”. Kommunistene haltet følgelig baklengs inn i en betinget motstandskamp først etter januar 1942. Primært ikke for å forsvare landet, men strategisk for å berede grunnen for et nytt kommunistisk system, med Stalin som husgud.

Når dette er nevnt, stormakter som Storbritannia og Frankrike led også lenge av berøringsangst i forhold til Hitler-Tyskland, i skyggen av den uhyggelige blodspruten i første verdenskrig. Men ikke mer enn at Vestmaktene erklærte Tyskland krig i august 1939. Dette, etter at Hitler og Stalin gikk i allianse og delte Polen seg imellom. I møte med utbruddet av andre verdenskrig lå naiviteten i Norge i så umåtelig tykke lag at det fortsatt er og blir en studie verd. Vi har nok fortsatt et lekse å lære, bare i det å repetere hva som faktisk skjedde.

Kaos, forvirring og flaks

Hovedtrekkene er kjent fra filmen ”Kongens nei”, men også i den dramaturgien glapp dessverre mye av sammenhengen mellom den sterkt improviserte senkingen av Blucher ved Oscarsborg, Hambros bråvåkne evakueringsinitiativ – bestilling av ekstratog fra Østbanestasjonen til Hamar, og sperrestillingen på Midtskogen.

Virkelighetens brutale scene skiftet mer dramatisk enn det som kom frem av nevnte film: Hambro gav fem minutters varsel til politiske ledere, fra stortingsmøtet i ”Festiviteten” på Hamar til forsamlingen måtte innfinne seg på nok et evakueringstog – for videre transport i retning Elverum, snart med nytt drama på Midtskogen. Så hektisk og høydramatisk at det hele rett og slett er vanskelig å gjengi på noen film. En kan imidlertid med litt fantasi billedlig se for seg stresset.

Utenriksministeren – for sent til alt

Nå rakk daværende utenriksminister Halvdan Koht (Ap) heller ikke evakueringstoget til Hamar, som Hambro fikk satt opp fra Oslo med avgang litt etter kl. 07.00, 9. april.
I nattemørket mellom 9. og 10. april fikk Koht likevel tatt seg til Elverum, etter å ha haiket med en lokal lastebilsjåfør. Og hadde ikke den lastebilen tatt opp Koht, ville han vel gått langs veiene ved Midtskogen og Elverum enda, om ikke annet så som spøkelse?

Da regjeringens ”hjerne” (Koht) endelig hadde kommet frem til Elverum natt til 10. april, beordret han øyeblikkelig stans og oppheving av den nå planlagte og nesten ferdigbygde – og helt avgjørende – sperrestillingen på Midtskogen, som kom på plass etter et friskt lokalt initiativ fra Terningmoen i nærheten. Men i møte med generalstabssjefen ble Koht så høflig gjort oppmerksom på at han ikke hadde hjemmel til å beordre opphev av noen veisperring. Et nederlag for Koht, en kjempeseier for fornuften.

En tømmerlund var nå lagt midt på hovedveien ved Midtskogen gård. En særdeles improvisert forsamling av gardesoldater på øvelse (de var tilfeldig i nærheten), befal fra Terningmoen og skytterlagsfolk grupperte så ut – med 40 skudd hver. Men dette ville altså utenriksministeren ha slutt på! Og så gav han en militær ordre, for sikkerhets skyld. Mulig han så det hele var for brutalt? Kunne det kan hende holde med en tau, eller en hvit hyssing over veien? Underforstått, kom spesialstyrken for å ta kongehus, regjering og stortingsrepresentantene til fange, så fikk de bare komme? Var det så noen som hadde tenkt på serveringen i sakens anledning? Men hadde tyskerne tid til en kopp kaffe på Elverum?

Sperringen på Midtskogen holdt til å stanse den tyske spesialstyrken, som ydmykende nok måtte trekke seg tilbake. Utenriksminister Halvdan Koht insisterte på å få sove på Elverum – under den dramatiske trefningen som pågikk ikke langt unna. Etter en høydramatisk norsk seier kunne landets ledelse etter dette hastig fortsette til Nybergsund, på en alt annet enn en planlagt flukt.

Når ordet ”naivitet” er alt for svakt

Etter en opprivende interpellasjonsdebatt i Stortinget i mars 1940, skrev Høyres Carl Joachim Hambro dette i sin dagbok (Liv og drøm, Aschehoug, s.205):

I virkeligheten burde jo denne uhyggelige regjering vært satt under riksrett, men det er jo umulig å få samlet gruppene i Stortinget om noe som helst.

Så langt Hambro. Hvordan var det mulig for en Arbeiderparti-regjering og for så mange politikere å bli så blendet og lammet av egen naivitet og feighet, selv ett døgn etter at landet var inntatt av tyskerne?

Konklusjonen får være at naivitet er noe som kan bli dødelig. Det får være en historisk lærdom. Veldig mye sviktet i dette landet i møte med et totalitært monster ute i Europa, kanskje også fordi en var ideologisk blendet under påvirkning av et rivaliserende monster i den totalitære familien, Stalin og hans ideologi? Totalitære krefter arbeider både utenfra og innenfra i frie land. Er vi mindre naive i 2018 enn vi var i 1940?

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.