Den 26. juni publiserte Dagbladets kommentator Einar Hagvaag artikkelen ”Franco skal flyttes”, som handler om hvordan mausoleet der fascistgeneralen og diktatoren Francisco Franco er begravet, skal gjøres til et historisk museum og forsoningssenter viet til ofrene i den spanske borgerkrigen. Artikkelen var informativ og velskrevet. Det var bare en hake ved den, nemlig at Hagvaag påstod at ”Ingen steder i Europa finnes noe liknende”, en påstand som ble forsterket med et utsagn fra en spansk politiker: ”Kan noen tenke seg et kjempestort minnesmerke over Adolf Hitler utenfor Berlin?”
Dette er faktisk galt. I Ukraina finnes det flere museer og minnesmerker som hyller den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera. Og jeg tillot meg i den anledning å skrive følgende kommentar, som jeg bad Dagbladets debattredaksjon om å trykke (lenker som dokumenterer mine påstander er lagt til i ettertid):
Hva med Stepan Bandera-museene?
Ingen steder i Europa finnes noe liknende skriver Einar Hagvaag i sin kommentar ”Franco skal flyttes” (25.6.), som handler om hvordan mausoleet der fascistgeneralen og diktatoren Francisco Franco er begravet, skal gjøres til et historisk museum og forsoningssenter viet til ofrene i den spanske borgerkrigen. Han tar feil. I dagens Ukraina foregår en utilslørt rehabilitering av 1930- og 1940-tallets fascister, blant annet ved at det bygges museer og reises minnesmerker til ære for dem.
At man i Ukraina bygger museer og reiser minnesmerker til ære for fascistlederen Stepan Bandera er like forkastelig som om man skulle bygge et Adolf Hitler-museum eller reise et Heinrich Himmler-minnesmerke i Tyskland. Europeiske politikere, forskere og journalister velger imidlertid å tie om rehabiliteringen av fascismen i Ukraina.I Vest-Ukraina begynte man å bygge museer og å reise minnesmerker til minne om fascistlederen Stepan Bandera (1909–59) allerede på 1990-tallet. Etter regimeskiftet i 2014 reises det minnesmerker over Bandera og andre fascistledere over hele Ukraina – samtidig som sovjetiske krigsminnesmerker raseres. Fascister og høyrenasjonalister marsjerer i ukrainske byer. I 2015 vedtok Radaen en lov som gjør det straffbart å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyrenasjonalister, altså personer og organisasjoner som under annen verdenskrig drepte hundretusener av jøder og polakker. Nylig vedtok bystyret i Lviv å arrangere en tegnekonkurranse for barn der temaet var ”Ukrainske frivillige i SS-divisjonen Galicia”.
Bjørn Nistad
Doktor i russisk historie
Jeg fikk ikke noe svar fra Dagbladet og ringte etter et par dager debattredaksjonen som opplyste at man ikke ville trykke kommentaren.
Jeg sa at jeg var forbauset over dette siden kommentaren min dreide seg om at Dagbladet selv hadde skrevet noe som beviselig er galt, samt at rehabiliteringen av fascismen i et europeisk land med 40 millioner innbyggere er en viktig sak. Dessuten påpekte jeg at alle mine påstander, for eksempel at det et flere Stepan Bandera- museer i Ukraina, lett lar seg verifisere ved et søk på nettet, for eksempel i Wikipedia.
Disse argumentene gjorde ikke inntrykk på Dagbladets debattredaksjon, som gjentok at kommentaren min ikke ville bli trykket.
Jeg sa da at jeg aktet å henvende meg til Faktisk, og bad om å få en skriftlig begrunnelse for hvorfor avisen ikke ville trykke kommentaren min, slik at begrunnelsen kunne vedlegges henvendelsen.
Debattredaksjonen lovet en slik skriftlig begrunnelse, og etter flere purringer fikk jeg følgende svar:
Hei Bjørn
Her kommer avslag med begrunnelse, som avtalt på telefon.
Grunnen til at vi ikke tar inn innlegget er først og fremst at vi har begrenset plass, og vi må prioritere blant en rekke innlegg hver dag. Når vi velger å ikke prioritere ditt innlegg, handler det om at det ikke svarer direkte på Hagvaags kommentar, men tar utgangspunkt i en ikke-essensiell setning, på siden av poenget i den. Hva som er liknende og ikke-liknende Franco-mausoleet er et spørsmål om definisjoner, uten fasitsvar, men ikke en debatt vi velger å prioritere i denne omgang.
Vennlig hilsen
Andreas Økland
Jeg stusser på denne begrunnelsen. Et av hovedpoengene – for ikke å si hovedpoenget – i Hagvaags kommentar var at Spania, i motsetning til resten av Europa, ikke har tatt et fullstendig oppgjør med fascismen, slik Franco-mausoleet viser. I den forbindelse burde det være et viktig poeng at ett europeisk land – Ukraina – beveger seg i stikk motsatt retning av resten av Europa ved å rehabilitere fascismen. At museer og minnesmerker som hyller en erklært fascist som Stepan Bandera, utgjør en klar parallell til Franco-mausoleet turde være udiskutabelt.
Jeg har henvendt meg til Faktisk med denne saken, og er spent på om man der vil foreta seg noe, og i så fall hva.
Jeg vil faktisk påstå at Dagbladet, i likhet med resten av de etablerte massemediene, bevisst desinformerer publikum.
Dagbladet og andre norske massemedier, som har et liberalt-globalistisk verdigrunnlag, jakter med lys og lykter etter alt som kan oppfattes som uttrykk for høyreekstremisme og fremmedfrykt, som de bruker til å diskreditere politikere, partier og bevegelser som gjør opprør mot EU, globalisering og nedbryting av nasjonalstatene.
Et uforsiktig utsagn fra en tredjesekretær i Marine Le Pens Front national eller en lokallagsleder i Alternativ for Tyskland utløser krigsoverskrifter i en avis som Dagbladet og tolkes som et bevis på at farlige krefter vinner frem.
Og samtidig nekter Dagbladet å informere publikum om at det foregår en utilslørt rehabilitering av fascismen i et europeisk land med 40 millioner innbyggere!
Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig. Da Maidan-protestene mot Viktor Janukovitsj’ regime brøt ut høsten 2013, og titusener av ukrainere krevde at Ukraina skulle slutte seg til EU og Vesten, heiet vestlige politikere på opprøret, og vestlige massemedier fulgte utviklingen i Ukraina nær sagt fra time til time. Da det viste seg at det vestligstøttede statskuppet i 2014 brakte krefter som stod for alt annet enn vestlige verdier til makten, og Ukraina ble kastet ut i kaos og borgerkrig, trakk vestlige politikere seg skremt tilbake, og vestlige massemedier lot et taushetens lokk synke ned over landet.
Sannsynligvis kommer det ikke noe ut av henvendelsen til Faktisk siden dette angivelige kontrollorganet deler de etablerte massemedienes liberal-globalistiske verdigrunnlag og har forsvar av dette verdigrunnlaget som sin fremste oppgave. Men man kan aldri vite. Kommer det et svar fra Faktisk, vil jeg selvsagt videreformidle dette.
Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle hvem den russiske opposisjonslederen og bloggeren Aleksej Navalnyj er, her.
PS Fikk 17. juli følgende svar fra Faktisk:
Hei Bjørn, og takk for tipset.Ved første øyekast ser dette ut som en normativ påstand som egner seg dårlig til tradisjonell faktasjekking. Her blir det fort et diskusjon om hvorvidt et mausoleum og gravsted har samme status som et minnesmerke eller museum – og hvorvidt Bandera kan sies å ha samme status i europeisk sammenheng som Franco og hans 40 år lange diktatur i Spania (og for så vidt Hitlers enorme fotavtrykk i Europa og verden forøvrig). Videre tar vi primært for oss norske forhold, og dette faller sånn sett utenfor vårt normale dekningsområde.
Beste hilsen
Geir Molnes
Journalist i Faktisk.no
Fakta synes altså det er uproblematisk at Dagbladet nekter å rette opp en påviselig gal påstand om at Spania er det eneste land i Europa som ikke har tatt et fullstendig oppgjør med fascismen, og at avisen velger ikke å informere sine lesere om rehabiliteringen av fascismen i Ukraina.
Dette viser at Faktisk deler de etablerte massemedienes liberal-globalistiske verdigrunnlag, og ikke tar stilling til tvilsomme journalistiske praksiser som støtter dette verdigrunnlaget.
Hadde en avis skrevet at Tyrkia er det eneste land i Europa som ikke tillater homomarsjer, og nektet å ta inn en kommentar som påpekte forbudet mot homomarsjer i Russland, ville Faktisk utvilsomt ha rykket ut.
Men fordi rehabiliteringen av fascismen i Ukraina – til forskjell fra forbudet mot homomarsjer i Russland – er noe den liberal-globalistiske eliten, de etablerte massemediene og Faktisk ikke finner det opportunt å snakke om, velger Faktisk ikke å kritisere Dagbladet for å desinformere publikum.
(Dette innlegget har tidligere vært publisert i Kaleidoskop)