Krigen mellom Eritrea og Etiopia pågikk i ca. 2 år fra mai 1998 til juni 2000. Krigshandlingene opphørte da Etiopia til slutt maktet å ta kontroll over grenseområdene og forberedte en videre ekspansjon inn i Eritrea da eritreerne ba om våpenhvile.
Våpenhvilen og grensekonflikten har siden vært under overvåking av FN, som i inneværende år har fått partene til å enes om en felles grense og endelig fred i regionen. Under konflikttiden gjennomførte de stridene partene gjensidige deportasjoner av hundretusenvis av mennesker, mange av dem var stammefolk med liten eller ingen forståelse for landegrenser. Eritrea var ifølge en dom fra den internasjonale domstolen i Haag den parten som initierte krigen.
Flyktninger?
Norge har vært et av landene som har tatt i mot flyktninger fra både Eritrea og Etiopia. I følge IMDI er der i underkant av 20.000 eritreere og litt under 8.000 etiopere i Norge. Langt de fleste av de som har flyktet og ennå flykter fra Eritrea drar ikke på grunn av krigshandlinger, som tok slutt i år 2000, men på grunn av krav til nasjonal militærtjeneste og ønske om et annet liv i Europa. Eritreere mellom 18 – 40 år har offisielt 18 måneders plikttjeneste i forsvaret.
Grunnet situasjonen landet har mer enn 10% av en befolkning på 3,5 millioner vært fast innrullert i militæret. Grunnen til at folk flykter fra militærtjenesten (og at de får asyl) er angivelig at de holdes i militæret lenger enn de 18 månedene. Dette bestrides av de eritreiske myndighetene.
Myndighetene i Asmara, Eritreas hovedstad, uttalte i 2016 at militærtjenesten er nødvendig for landets sikkerhet. Tross at myndighetene prøvde å gjøre forholdene bedre ved å øke lønningene, så rømte rundt 5000 eritreere landet hver måned.
Det har også vært framsatt påstander om at eritreiske myndigheter driver med spionasje mot og finansiell utpressing av eritreiske flyktninger i Norge uten at noen konkret sak har materialisert seg. Den type praksis skal også være kjent fra andre land i regionen deriblant Etiopia i følge avdelingsleder i PST, Arne Christian Haugstøyl.
Norge bistod for øvrig Etiopia med hele 496 millioner bistandskroner i 2017. Det er lett å anta at fornyete påstander om misforhold i hjemlandet kan bidra til å overbevise norske myndigheter om fortsatt opphold i Norge, men krigshandlingene har tross vært fraværende i 18 år.
Fred og bistand
Nå som freden er beseglet, er EU engasjert med finansiell hjelp til stabilisering og gjenoppbygging av spesielt Eritrea. Både Etiopia og Eritrea har behov for kompetanse og ressurssterke folk, og tiden er inne for Norge å repatriere gjestene vi har hatt fra begge land. Mange av de som har hatt midlertidig opphold med flyktningestatus har kunnet ta utdannelse som hjemlandene nå desperat trenger.
Det besynderlige er dog at Norge, et land som har satt sine egne statsborgere i fengsel gjennom årtier for å unndra seg militærtjeneste, nå vegrer seg og heller gir fornyet opphold med flyktningestatus til militærnektere fra Eritrea. Spørsmålet som må stilles, er om det er Norges oppgave å interferere i et lands indre anliggende uansett hva vi måtte mene om landets militærpraksis.
Norges prioritering
Burde ikke heller Norge, det allestedsværende bistandslandet i nord, bruke sine bistandsmidler i samarbeid med EU, som allerede er inne i Eritrea med bistand, til å styre utviklingen i dette utarmede landet slik at flyktningene kan få returnere til hjemmene sine?
«Cash is king» er det noe som heter. Norske myndigheter burde bruke det de tar fra den norske befolkning til noe fornuftig, Til noe som også vil gavne oss nordmenn. Vi har ikke råd til velferdsemigranter. Vi har gjort vår plikt. Det er på tide å hjelpe flyktningene fra Eritrea og Etiopia hjem igjen.