Jeg har blitt en stor fan av å sitte å se på Thomas Sowell på youtube. For en gigant! Så nå har jeg lyst å prøve meg som en hvit utgave.
Fordi det Thomas Sowell gjør er at han påstår at de svarte i USA ikke blir undertrykt. Men at de har noe i sin egen kultur som ødelegger dem. Og belegger dette med eksempler fra Tyskland etter krigen hvor svarte, amerikanske soldater fikk barn med tyske kvinner og deres barn scoret likt med alle andre. Så det er noe slags «virus» ute og går i gettoen i USA. Hva er dette viruset?
Dette snakker han mye om, men nå tenkte jeg at jeg skulle snakke om den hvite manns virus. Hva slags psykologisk, selvdestruktivt, hvitt virus er det som har tatt bolig i den hvite mann? Siden han behandler seg selv rasistisk? Han importerer en ny herskerklasse til landet som skal diskriminere ham? Hvor kommer dette selvhatet fra? Det er psykologisk interessant.
Nietzsche var den første som tok tak i det. For jeg tror vi må tilbake til kristendommen. Til Jesus. Han som ville vende det andre kinnet til. Der tror jeg vi har «synderen».
Nietzsche sa at i kristendommen blir spedalskhet en dyd. Og det er jo slik samfunnet vårt har blitt. Å være hvit, hardtarbeidende, heterofil, lovlydig mann er det siste man bør være i dagens samfunn. Da står man aller nederst på samfunnsstigen. De som står øverst er de som det er synd på. Alenemødre, innvandrere, folk med avvikende legning og praksis, kriminelle osv. osv. osv.
Så vi har laget et nytt, diskriminerende samfunn. Men nå har vi puttet oss selv på bunnen. Hvorfor? Kan det være noe fra kristendommen her også? Dette behovet for å gjøre bot?
I middelalderen hadde man jo flagellantene. De slo seg selv. På fillipinene ser man de kristne korsfeste seg selv. Å påføre seg selv lidelse er populært.
Og nå nærmer vi oss. For det blir litt som japansk kvelesex. Hvor tenningen er: Hvor langt kan du gå? Eller som bilkræsjleken fra USA: Chicken. Hvor langt tør du kjøre mot den andre bilen? Den første til å trekke seg er «chicken».
For Jesus er på en måte en slags macho. Han viser en slags hybris. Han sier til sine motstandere: Drep meg gjerne! Jeg skal seire allikevel!
Så når vi lar oss drepe, er det fordi vi er så snille? Er det fordi vi ønsker å ha det moralske overtaket over vår motstander? Eller er det rett og slett fordi vi gambler? At vi håper og tror at han ikke vil «syne» oss? (Slik man gjør i poker.)
Det virker som om det er behovet for å overgå hverandre i kristne verdier som er årsaken til at vi tillater masseinnvandring og underkaster oss. Vi ønsker å lide martyrdøden, virker det som. Men hvorfor?
Jeg tror det er den ultimate formen for snobberi.
I dag er det ikke lenger nok å være rik. Vi ser rikingene overgå hverandre. Ingebrigt Steen-Jensen kan ikke få nok innvandrere til Norge. Han konkurrerer ut de andre med sin raushet. Petter Stordalen er kul, hipp, trendy og miljøvennlig. Carola skal åpne sitt hjem for flyktningene. Sånn holder de på.
Er det rett og slett bare rikinger som prøver å overgå hverandre vi ser? At det er en enorm posørvirksomhet det hele? Og samtidig en ganske risikofylt gambling? For de satser rett og slett på at ikke innvandrerne skal bli så mange at de overtar der de bor også?
Eller kanskje de stemmer Frp og det som verre er i smug? Og så krysser de fingrene for høyresiden mens de utad later som om det er masseinnvandring de ønsker?
Ikke godt å si. Men det psykologiske som ligger bak dette er interessant.
Min diagnose er at det er en blanding av snobberi + en blanding av håp/gambling om at det kommer til å gå bra + litt kristent «moralsk overtak»/ikke redd for å lide martyrdøden fordi da får man gått inn i historien som et moralsk overlegent menneske.
Fordi det er tydeligvis bare det alt handler om. Å overgå naboen.
Og da står deres «kristne» idealer egentlig bare der som ganske tomme, faktisk. Fordi da er vi vitne til en slags «kristen showoff». Man skal overgå hverandre i fromhet og selvdestruktivitet. Så tomt.
Vi har bare fått utdelt ett liv. Å velge å bruke det på å gå ned i flammer og til å få flest mulig fromhetspoeng synes jeg egentlig ikke er særlig imponerende. Det er tomt. Flatt. Platt.
Og et svik mot de som har kjempet for å få deg fram.
Vi er her på jorden av en grunn. Noen har kjempet oss fram. Det er opp til oss å fylle livet med mening. Innhold. Smak. Glede. Seier. Ikke å gå i graven med flest mulig fromhetspoeng.