Fra tid til annen kommer det artikler i de etablerte mediene i Norge som bruker «22. juli-kortet» mot Fremskrittspartiet. Denne gang er det liksom-konservative Bergens Tidende som lar en ung student bruke alle de velkjente triksene i boken.
Anne Rokkan, som beskrives som «gjestekommentator», starter et innlegg i Bergens Tidende med å trekke frem egne minner om et av ofrene for terroren 22. juli 2011.
«På videregående ble jeg kjent med en gutt som het Tore. Tore var av den magiske typen som gjorde dagen din litt bedre bare ved å slå av en prat i gangen. Han hadde et kunnskapsnivå som gjorde at han ofte, og med glede, måtte bistå læreren i timene. Da han i tillegg viste seg å være verdens kanskje morsomste mann, ble han raskt en felles favoritt. Vi var alle veldig stolte av, og glade i Tore.
Mange kjenner noen de tenker burde blitt statsminister. Til tross for at jeg aldri har stemt på Arbeiderpartiet, hvor Tore hadde sitt hjerte, var han min soleklare kandidat, og ikke en helt urealistisk en heller.
Han var et stort politisk talent, med en gripende karisma. Hvordan det kunne gått vil vi dessverre aldri få vite. Tore Eikeland fra Osterøy endte sine dager 21 år gammel, på sommerleir på Utøya. Skutt i hodet», skriver hun.
Deretter setter gjesteskribenten sin egen empatiske personlighet og Arbeiderpartiets dyktige unge mennesker i kontrast til det politiske uhyret på motsatt side, nemlig Sylvi Listhaug:
«En som virker spesielt uanfektet, er Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug. Hun måtte i mars fratre stillingen som justisminister, etter at hun la ut et bilde av bevæpnede soldater på sin Facebook-side, og direkte insinuerte at Ap ønsket å beskytte terrorister fremfor «nasjonens sikkerhet». En usedvanlig ondskapsfull fornærmelse», skriver Rokkan.
Arbeiderpartiet
Anne Rokkan fortsetter deretter med å gå gjennom ulike «konspirasjonsteorier» som har eksistert om Arbeiderpartiet siden Den andre verdenskrig. Det er uklart om Rokkan selv forstår hva virkningen er av en slik gjennomgang, men redaktørene i BT forstår nok i det minste at det dermed delegitimerer enhver kritikk av AP fordi man blir skyldig ved assosiasjon (guilt by association).
«Først gikk teorien på at de [AP] samarbeidet med jødene, dernest at de bygget ned det norske forsvaret før 1940. I dag er det muslimene partiet beskyldes for å samarbeide med», skriver Rokkan, og fortsetter:
«Listhaug vet utmerket godt at konspirasjonsteoriene er uten rot i virkeligheten. Når hun likevel fyrer opp under dem, er det fordi hun er en gjennomført opportunist. I stedet for å vise vei gjennom vannet, skaper Listhaug storm i et vannglass.»
Kommentar
Det norske folk sliter med å forstå hvordan landet kunne endres så radikalt som det har gjort siden 1970-tallet med masseinnvandringen. De har aldri blitt spurt i noen folkeavstemning. Offisielt har det vært «innvandringsstopp» siden 1975. De styrende politikerne har hele tiden bedyret at det ikke var noe å bekymre seg for, at vi trengte arbeidskraft, at folk som kom ville «bli som oss» osv.
Men nå har altså ikke det skjedd. Andelen innvandrere et kommet opp i 17 %, fra under 2 % for førti år siden. I aldersgruppen 30-34 år er innvandrerandelen over 30 %. Andelen etniske nordmenn kan komme godt under 50 % før dette hundreåret er omme. Og problemene med tårner seg opp både økonomisk og sikkerhetsmessig. Folks livskvalitet og opplevelse av trygghet svekkes.
Så hvilke slutninger kan man trekke av dette? Vel, enten er politikerne fullstendig inkompetente og uten analytiske evner overhodet, ellers så har de bevisst underslått hva de selv har visst. Trolig er det mer av det første enn av det siste. De har vært naive, uvitende og ideologisk forblindet.
Men svært mange i dette landet har fortsatt en grad av respekt for autoriteter. Respekt nok til å tro at de vet hva de gjør og at de er intelligente. Derav kommer også mange av «konspirasjonsteoriene» om Arbeiderpartiet.
Anne Rokkan og hennes likesinnedes forsøk på å unnskylde Arbeiderpartiet med at de hadde gode intensjoner, og derved stemple kritikerne som «ondskapsfulle», må snart bli et tilbakelagt stadium.
Det vi venter på er at noen står frem og tar ansvar for den utviklingen som har vært i Norge etter andre verdenskrig. Det er rett og slett på tide at de ledende politiske partiene i Norge – av hvilke Arbeiderpartiet er fremst – nedsetter kommisjoner som studerer hvordan de kunne komme opp med så riv ruskende gale analyser og politiske virkemidler som de har gjort.
Dernest må de komme med en unnskyldning.
På den måten kunne kanskje folk en gang for alle ryddet vekk «konspirasjonsteoriene» om at transformasjonen av Norge til multikulturelt mareritt var en villet politikk.