I forbindelse med markeringen av 7-årsdagen for Anders Behring Breiviks uhyrlige gjerninger i Oslo og på Utøya, så ble jeg vàr en del uttalelser og uttrykk som blir brukt for å indentifisere hendelsene.
Spesielt bet jeg meg merke i at omtrent alle brukte uttrykk så som «22. juli hendelsene»», «må aldri glemme 22. juli»» eller som en politiker sa, «22. juli er brent inn i historien som den dagen Norge mistet uskylden sin.»
Ettersom jeg er et etterkrigsbarn, så er det ikke fritt for at en del historiske merkedager har festet seg i minnet. Men det er ikke bare de historiske hendelsene som eier disse datoene. En i nær familie er født på invasjonsdagen 9. april, en bror er faktisk født på selve frigjøringsdagen 8. mai, og hadde svigermor levd, ville hun ha feiret 92 år i dag 22. juli.
Den dagen som undertegnede kanskje husker best var 22. november 1963. Min famile var trommet sammen for å feire en fødselsdag. Midt under kveldens feiring ble festens midtpunkt glemt da naboen ringte på og sa at vi måtte lytte på radioen. Der sa de at President J.F. Kennedy nettopp var blitt skutt i Dallas.
I dag 22. juli er der statistisk sett litt over 2000 norske barn under 15 år som feirer fødselsdagen og livet sitt. Det er vanskelig å forestille seg hva mange av disse barna nå føler, når deres spesielle dag er knyttet opp til sorg og elendighet.
Rette navn
Etter 9/11 ble det en farsott å bruke datoer. Og vanen er vel nå umulig å vende. Men jeg nevner det likevel, for fremtiden: La oss ikke navngi uhyrlighetene etter en dato. La oss kalle hendelsene på Utøya for «Utøyamassakren». For det var det, «en massakre».
Bomben i Oslo, ja det var Oslo-bombingen. Alle vet det er vondt, smerten vil ikke forsvinne så lett og den dagen vil alltid bli husket. Det er viktigere å huske at det skjedde, og hva som skjedde, enn når det skjedde.
Hvor vondt det enn er nå, så er livet for de levende. Vi burde kanskje gi selve datoen til de som har grunn til å feire. De som døde skal vi alltid huske.