Hvor mange er det som vet hva prokrastinering betyr? Antakelig ikke så veldig mange selv om de fleste trolig prokrastinerer flere ganger for dagen.
Skal innrømme at det ikke er så lenge siden jeg fikk ordet inn i eget vokabular og ble oppmerksom på at jeg har prokrastinert meg gjennom hele livet. Jeg prokrastinerer faktisk akkurat nå i skrivende stund her i hengekøya på øya.
Skulle egentlig plukket opp alle de irriterende konglene som ligger som stikkende pinnsvin og hornminer fra første verdenskrig på plenen, i inngangspartiet bak hytta og på stien ned til brygga og skaper ugreie og uro i sinnet. Men ikke akkurat nå.
Selv ikke Windows har peiling. Rettskrivningsfunksjonen gir konsekvent en taggete stygg rød linje under ordet som mest likner underkjeven av en haikjeft som spyr ut parantesen (ingen forslag til stavemåte).
Men Wikipedia vet bedre. Prokrastinering betyr å utsette noe man har bestemt seg for å gjøre. Utsettelsesatferd er ifølge psykologene en lært uvane som skyldes svikt i evnen til selvregulering. En mental lidelse med andre ord.
Og slik virket det på meg da jeg omsider oppdaget begrepet. Det var som å få en diagnose. Jeg gjenkjente alle symptomene umiddelbart og følte meg med ett nokså dårlig. Googlet straks i håp om ikke å bli dratt inn i et nytt hypokondrisk mareritt av bekymringer, men ble ikke glad over det jeg fant.
Listen av negative følger er satanisk lang som et vondt år. Prokrastinering fører ifølge psykologene til stress, dårlig samvittighet, redusert mestringsfølelse, dårligere prestasjoner, redusert produktivitet, redusert selvfølelse, grubling, engstelse, negative tanker, uro, angst og depresjon. Altså bare negative ting. Selvmord neste stopp.
I stedet for å straks bestille time hos psykolog (må i båt og det er et visst tiltak å komme seg til byen der psykologene, sosionomene, NAV og velferdsstaten holder til) og for å unngå angst, depresjon og selvmord, satt jeg meg fore å finne ut om det ikke også kanskje kan være noe positivt knyttet til prokrastinering. Forhold som atferdsforskerne og psykologene ikke har tenkt på eller som de har tenkt på, men ikke ønsker å fortelle oss om. Forhold som kan gjøre livet fortsatt verdt å leve uten å måtte dra til land og gå i terapi.
Det er det helt åpenbart. Det er jo ikke slik at jeg utsetter de kjipe og svettebefengte arbeidsoppgavene som å renske plenen for løvetann, greiner, kongler, barnåler og annen faenskap for å gjøre artige ting som å ligge på sofaen, spise potetgull og melkesjokolade og lakrisbåter og se på Wimbledon midt på dagen. Selv om det selvsagt er mer fristende.
Det er vanligvis slik at jeg erstatter noe som er komplett ulystbetont med noe som er mindre ulystbetont, men fortsatt klart ulystbetont, som for eksempel å skifte de rustne krokene på makrellharpene fra i fjor. Det skulle egentlig vært gjort i vår da piren sto stinn av omega-3 og i kø for å bli halt på land.
Det er en strategi, antakelig utviklet ubevisst, som gir både i pose og i sekk. Ved å utsette de verste drittjobbene får jeg gjort en hel drøss med andre, men litt mindre traurige ting som ellers ikke ville blitt gjort. Å krysse de av på arbeidslisten med fet penn og tykk strek gir masse god samvittighet og en unngår angst, depresjon og kanskje selvmord og ikke minst dyre psykologer.
Prokrastrinering er ikke bare negativt slik atferdsforskerne prøver å innbille oss. Det er mye bra positiv prokrastinering.
Hva kan man for eksempel ikke utrette ved å dele en stor og slitsom og ulystbetont oppgave i mange mindre deler? Det er klart at jeg kunne fått lasset med rullstein ryddet unna brygga og opp til hytta i løpet av dagen dersom jeg hadde slitt som en hest med full trillebår 200 ganger de 150 metrene opp til hytta og forbrent hundre tusen kilokalorier og fått senebetennelse i høyre legg og kanskje gikt og hjerneslag og greier.
Ved å i stedet ta med meg to steiner, en i hver hånd, hver gang jeg likevel skulle opp fra brygga til hytta ble jobben gjort. Halvannet tonn med rullestein kom dit de skulle. Det tok riktig nok tre uker, men kostet knapt en kilokalori ekstra. Jeg har ikke angst eller antydning til depresjon og kan attpå til ligge i hengekøya med god samvittighet. Hele fjell kan bokstavelig talt flyttes ved utsettelsesatferd og positiv prokrastinering.
Sommerferie er et annet eksempel. Åpenbart utsettelsesatferd, men alle vet at det ikke er så dumt få ladet opp batteriene noen stakkars uker. Antallet tilfeller av utbrenthet går ned og den samlede produktiviteten over året går opp. Ingen grunn til å gå hen og henge seg fordi en har tatt ferie, selv om det strengt tatt er å betrakte som utsettelsesatferd og en drøss med viktige arbeidsoppgaver ligger og venter når en kommer tilbake.
Ferier med god samvittighet. Ikke la deg sykeliggjøre av pengegriske psykologer og statsansatte sosionomer som påstår at du har sviktende evne til selvregulering og gir deg en diagnose slik at du kan være syk og slik at de har noe å gjøre og kan få betalt med dine skattekroner og handle som gale på kjøpesentrene og bli feite og overvektige og få diabetes slik at farmasiselskapene kan selge masse piller og tjene seg rike bare for at noen plutselig har klekket ut et ord som prokrastinering.
Dessuten er prokrastinering ikke så galt som psykologene vil ha det til. Det er mange former for positiv prokrastinering. Sikkert mange som ikke enda er oppdaget? Best er det nok å leve i lykkelig uvitenhet om hva prokrastinering betyr. Men nå er jo det dessverre for sent. Beklager det.
(Se også Sataniske vers fra Sørlandet: Konglemani.)