Illustrasjonsfoto: Shutterstock/ Sean K

Terroren 22. juli 2011 var et enmannsverk, men – og dette er en tapt dimensjon i saken  –  det groteske fenomenet vi egentlig erfarte som nasjon denne grusomme dagen er forlengst integrert som metode i hele den totalitære familien. Intet mindre.

annonse

Flere politiske parti og deres ungdomsorganisasjoner også i Norge, er i sin helhet tuftet på en ideologisk plattform der ytringsfriheten har hatt veldig smale kår, i det teori har blitt omsatt til politisk praksis.

En kan klippe og lime seg inn til en komplett meningsløs virkelighetsoppfatning, men i det fysiske uttrykket gjenstår det faktum at en likevel målbærer utprøvde oppsett som nokså entydig hører hjemme i den røde, brune og beksvarte totalitære familien. Så også for gjerningsmannen 22. juli 2011.

Voldsforherligelse – terrorisme  – ligger som iboende metode og fast (!) redskap i en ide-verden av sammenfiltrede, totalitære ideologier. De sentrale utfordringene i den frie del av verden i dag er så definitivt islamismen, der de sentrale Medina-passasjene i Koranen om utførlige forpliktelser knyttet til «hellig krig» mot annerledes tenkende og troende – representerer en av de aller største utfordringene i vår tid. Dette, i møte med innvandringsbølger fra den ikke-vestlige og islamske verden, som en faktisk har lov til å problamtisere, på demokratiets grunn. Fortsatt uten at det ligger en strime av «rasisme» i den videre problematiseringen.

Rasisme-stempel misbrukes

Ingen sikkerhetsorganer i den frie del av verden vil bestride dette i dag: Du og jeg blir ikke til rasister og ekstremister om vi peker på meget godt dokumenterte og synlige realiteter i vår tid, knyttet til nevnte innvandringsbølger, de sosiale spenninger og volden som følger med dette. Den som vil se, ser dette nå.

Det sterkt utvidede rasisme-begrep, som politisk virkemiddel, har hvitvasket de små, ekstremt marginale utgruppene som finnes som reelle rasister, nynazister og fascister. Nå kan disse fanatikerne boltre seg bak en stor andel av befolkningen som gradvis har blitt mer kritisk til en multikultur-doktrine som i stor grad introduseres gjennom organisasjoner, byråkrati som går utenom folkevalgte organer. Ridderne av det utvidede rasisme-begrep er de fremste bidragsyterne knyttet til det fenomen at rotekte rasister langt på vei har blitt legitimerte i vår tid. Nå kan beksvarte krefter gjemme seg bak alle dem som nå fanges inn som påståtte «rasister», fordi de kritiserer multikultur-doktrinen som nokså systematisk er introdusert gjennom byråkratiske bakveier i land etter land i Europa. Det er nemlig sjelden en ser det hele drøftet i folkevalgte organer.

I det den enkelte borger skal snu seg og uttrykke sin uro sitter noen klare til å stemple alle og enhver ut som rasist og ekstremist. Dette er en utfordring Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon bør merke seg.

22. juli – en dobbelt tragedie

Derfor blir det en dobbelt tragedie etter 22. juli 2011, da det hele blir forsøkt utnyttet på det groveste, i og fra et ideologiske landskap der en stadig i 2018 kjemper desperat for å selge inn et autoritært, ideologisk tanke- og vrakgods: Stadig gjennom et forsvar for en nokså frynsete multikultur-doktrine, som i sin tid ble drapert utenpå den internasjonale sosialismen, i den åpenbare hensikt å selge inn og prosess-orientere en ideologi som kilte seg veldig fast da Berlin-muren falt i 1989. Det hele er så sinnrikt innpakket at det appellerer både til liberale miljø som forfekter trosfrihet og en udefinert globalisme på den ene side, samt en del kristne som har lullet seg inn i toleranse-resonnementer om nestekjærlighet i den grad at de nekter å se de spenningene som nå kneiser opp i sin nærhet. Dette blir til et sett av naive holdninger – som så selvsagt brukes for alt hva det er av multikultur-doktrinens dunkle riddere, som egentlig arbeider for samfunnsendring på ideologisk grunnlag.

Det dreier seg om en agenda, en doktrine og en politisk prosess. Det vi er vitne til kommer ikke av seg selv. Totalitære drivkrefter er ikke bare avhengig av et brutalt maktspråk for å sikre seg og konsolidere sin makt, de er også avhengig av rikelige doser historieløshet, kunnskapsløshet og naivitet hos publikum der de henter sine støttespillere.

I fortsettelsen aner en krefter som kynisk søker å bruke de mest destruktive impulser innen Islam som slegge og brekkstang mot vestlige demokratier; altså frie  samfunnssystem en så lenge har søkt å bekjempe. De som mer eller mindre maskert går under røde og svarte faner, ofte med «kapitalisme» som hjelpeord, har et rikelig arsenal av ordspill som speiler den doktrinen de har vokst opp og ut fra.

Ut fra dette kan en snu seg og kritisk spørre hvilken platform AUF egentlig har i dag, etter å ha forherlighet naken terrorisme i flere deler av verden gjennom mer enn 50 år – under vignetten «frigjøring» som var hvit så lenge den rettet seg mot Vesten?

Ut fra et ideologisk konsept – og stadig på en historisk platform der ett parti, stat, fagforeninger og media måtte smelte sammen til en blokk, en ufyselig elite, kneble opposisjon og det som måtte være av ytringsfrihet. Arbeiderbevegelsen blir kritisk sett til et kjempestort teater i dette kritiske bildet, ikke minst om vi tar den anvendte politiske historien til hjelp.

Nasser operasjonaliserte kommunisme og islamisme

I det opprinnelige palestiske prosjektet, som ble formet under Egypts diktator Gamal Abdul Nasser fra 1958 – med egypteren Yassir Arafat som frontfigur fra 1968, kom et nytt oppløp gradvis på plass, der Hitlers medarbeider Amin Husseini, samt Hitlers stabsmedarbeidere i eksil i Egypt var bidragsytere til et nytt konsept der kommunisme, fascisme og islamsk «hellig krig» ble pakket sammen med marxist-leninistiske prinsipper om «væpnet revolusjon». Bakmenn fantes også i Moskva.

Nå ble det palestinske prosjektet ut over i 1960-årene organisert i flere fraksjoner: «Den arabiske nasjonalistbevegelsen» (ANM), fortsatt med Nassers Kairo som utgangspunkt, ble til «Den palestinske frigjøringsfronten» under fortkortelsen PFLP i 1967. Samtidig fant den dominerende Fatah-fraksjonen sin form, med sterke islett fra Det muslimske brorskap i Egypt. Paraplyorganisasjonen for det nevnte ble «Den palestinske frigjøringsorganisasjonen» PLO. En klarte å forene kommunisme, fascisme og islamisme under en felles parasoll; ikke bare for å «frigjøre» Israel, men for å gyve løs på det som var av vest-orienterte regimer i og utenfor regionen.

Først rettet det palestinske prosjektet seg mot det vestorienterte Jordan i 1969–70, deretter det like vestorienterte Libanon fra 1974. Ledere fra utallige terrororganisasjoner i Europa ble behørig skolerte i PLO-leire, fra Røde Brigader i Italia, Røde Arme-fraksjonen/Baader Meinhof I Tyskland, ETA i Spania, Wehrsportgruppe Hoffman (nynazistisk terrorgruppe) og IRA i Nord-Irland. Også norske kommunister ble kamptrente i PLO-leire.

Etter at Libyas Muammar Gaddafi gikk i front for oljeboikott av Europa ved inngangen til 1970-årene (boikotten ble effektiv fra 1973), kom det snart til betydelig økonomisk og politisk turbulens i land som Frankrike og Storbritannia. Nå flammet terroren opp i en rekke europeiske land. Inne i dette bød det slett ikke på problemer å identifisere kommunister, fascister og islamister som nå trakk i samme retning, med de samme blodsprutende metoder; med terrorisme som sitt aller fremste og mest eksponerte virkemiddel. Det å skape kaos var et delmål.

Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF, har vært en av de aller fremste og trofaste støttespillerne for PLO gjennom hele denne perioden, fra 1968. Ingen annen organisasjon enn Arafats PLO har vært mer utholdende og systematisk støttet av AUF, med sin konsekvente bruk av terroraksjoner, langt utenfor Midtøsten.

Det hele begynte med grusomme flykapringer i internasjonalt luftrom ved inngangen til 1970-årene, og fortsatte på full styrke i en årrekke. Dette, fulgt av sinnrik dobbelt-kommunikasjon, der en over en fasade av mye fredssnakk bare fortsatte terrorismen – den forpliktende, hellige krigen. PLO-leder Yassir Arafat ble som kjent til slutt invitert til å få Nobels Fredspris i Norge, i et naivt håp om å få mannen mer temmet og disiplinert i en «Oslo-prosess» og ditto fredsprosess – som viste seg mer enn besværlig i opprørt, blodstenkt palestinsk landskap. Fraværet av kritiske analyser i vår hjemlige, akademiske andedam er og blir øredøvende. Nå monteres Oslo-prosessen inn i Arbeiderpartiets skrytealbum, uten et kritisk pip.

Israel er som kjent støtpute for alle deler av den totalitære familien, fordi lilleputtstaten (på størrelse med en norsk fylke) for en stor del består av jøder som med sitt demokrati og sin velstand blir til en rød klut i en verdensdel full av fattige diktaturer. Jøder er hatobjekt for alle totalitære avskygninger. En kan kanskje hevde at det notoriske, direkte og indirekte jødehatet i den totalitære familien bare beviser djevelskapen inne i dette totalitære mørket?

Terror i den totalitære familien

Terror benyttes for å spre frykt og handlingslamme motstandere. Den internasjonale sosialismen, nasjonalsosialismen (nazismen), fascismen og islamismen tilhører en totalitær verden der nettopp terrorismen uavlatelig er med som en vesentlig del av det politiske uttrykket. Doktrinene, statsforherligelsen, ettpartistaten, massiv propaganda, taktfaste marsjer og kompakte paroler ligger over og rundt en massiv undertrykkelse og knebling av innbildt og reell politisk opposisjon. Vi ser stadig de svarte og røde flaggene bæres side om side i gatene; slektskapet mellom hodene innad i den totalitære familien er egentlig tydelig nok for den som er ærlig og vil se.

Det er ikke normalt i vår del av verden at en eller flere personer går rundt og skyter ned en eller flere titalls ubevæpnede sivile, enten det er barn, ungdommer eller voksne mennesker. Da terroren og massedrapet så kom 22. juli 2011 opphørte umiddelbart en normaltilstand som ikke bare speiler seg i et farlig sykt sinn, der voldsforherligelse og terror allerede var sauset sammen slik at det med ett gikk fra tanker og ideer til fysiske handlinger; det hele blottla et samfunn og en nasjon som overhodet ikke var forberedt på terror – og massedrap. Hele regjeringskvartalet lå vidåpent og innbydende for enhver terrorist, uansett hvilket grotesk idegrunnlag den eller dem måtte legitimere og utøve sine gjerninger ut fra. Oppe i dette ser vi igjen tydelige spor etter en nesten grenseløs naivitet, med klare ekko tilbake til 1940. Bare tilfeldigheter gjorde at ikke hele regjeringsbygget bikket overende. Hadde fem Breivik’er kommet sammen ville sentrale Oslo gått i svart.

Terror og psyke henger sammen

Som nevnt, motivet til politisk voldsbruk, voldsforherligelse – terrorisme  – ligger som en iboende og til dels avgjørende metode og redskap i en ide-verden knyttet til totalitære ideologier. Lenin, Stalin, Mao, Hitler, Mussolini, Pol Pot, Ayatollah Khomeini, Arafat og Osama bin Laden har fått flere etterfølgere. En ser stadig hybrider av disse figurerer rundt om på globusen, og avgir sine mest synlige uttrykk i blodpøler der det ferdes sivile mennesker.

Det finnes flere ideologiske hybrider der ideologiske og doktrinære ideer er hentet fra ulike deler av den totalitære familien. En tar inn det som passer, og så bygger en opp sin psykedeliske og bisarre verdensanskuelse – der annerledes tenkende – motstandere – må bombes og skytes ned.

Som vi har sett og lært, en enkeltperson kan ta ut biter og byggeklosser fra totalitære ideologier og iverksette terror aldeles på egen hånd. Teoretisk risikerer vi med andre ord få flere Breivikinger med høyst ulike preferanser hespet ut av det totalitære mørket.

Ja, det er rikelige doser galskap og ondskap i dette, men i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme er slik galskap forlengst legitimert og institusjonalisert. Med andre ord, terrorismen er et fenomen man ikke uten videre kan se som uttrykk for et sykt sinn. Den er en funksjon av noe utprøvd, gjennomført; noe groteskt som vi helst skulle sett ligge bak oss på den historiske skraphaugen.

Utøya 

Fenomenet terrorisme ligger egentlig på dypet i menneskets historie. Kanskje fordi mennesket ikke nødvendigvis er så godt på bunnen som (alt) for mange av oss later til å tro? Ut fra en slik erkjennelse burde en kanskje tenke over at djevelskapen ligger der som en liten kime i oss alle. Men som vi fortsatt bør håpe at vi sammen kan temme gjennom gode og trygge oppveksvilkår, en god og støttende familie – samt en innramming forøvrig der røtter, veimerker og ikke minst en sivilisert kulturtradisjon, i det ytre en hel nasjon – bør forme oppvoksende slekter slik at vi ikke føler for å slå rundt oss fysisk, hate, skade og drepe om det er noe og noen vi ikke liker.

Ut fra det nevnte er det skummelt og nesten selvutslettende å lulle seg inn i en tros- og begrepsverden der en direkte og indirekte bidrar til å legitimere hele eller deler av den totalitære familiens fremste uttrykk – terrorismen. Talsmenn for AUF skaper et inntrykk av at egendefinerte høyre-ekstremister står klare i køen etter Breivik, for å gyve løs på AUF? Denne illusjonen er et kjempesvært røykteppe for å bortforklare realiteter som forteller oss, i tykke historiske lag, at det er organisasjoner, grupper og individer som lefler med kommunisme/sosialisme, fascisme/nazisme og islamisme som står fremst i rekkene for å legitimere terroristiske uttrykk i vår tid. Likegyldighet, kunnskapsløshet og historieløshet gir rikelig med næring til de miljøene vi står overfor.

Dersom vi vokser opp i et polarisert flimmer-samfunn under politiske eliter og ensrettede medier, der «vi og dem» blir en fast del av hverdagen, er grunnen allerede lagt for sosial uro og stadig økende spenninger. Det er noen som vil ha det slik. Gjennom den nye «politiske korrekthet» ønsker lett maskerte krefter et helt annet politisk system enn det demokratiet repsenterer, hjulpet av eliter og et viltvoksende europeisk byråkrati som stort sett ikke vil gjøre annet enn å styrke sitt eget maktgrunnlag. Det er disse kreftene vi må reise oss mot for å gjenvinne pulsen i et ekte demokrati, der en forstår at ekte frihet uavlatelig må forsvares. Dersom prisen vi må betale er at vi alle snart blir gjort til rasister og høyre-ekstremister forandrer ikke det på noe som helst i dette bildet. De som står bak kampanjen har en agenda der ytringsfrihet rett og slett ikke passer inn.

 

 

 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.