I forrige uke vedtok det israelske parlamentet Knesset en ny lov som tar sikte på å definere den israelske staten. NRK omtalte nyheten med en artikkel som slår fast at «Demokratiet er dødt», og melder om stor motstand blant landets arabiske minoritet, som hevder at loven er rasistisk motivert.
NRK henter inn støtte fra en professor Nils Butenschøn ved senter for menneskerettigheter ved UIO. Han forstår arabernes sinne. Lignende kritikk av Israel finner man i de fleste store aviser og nyhetskilder. Palestinske medier kjører hardt på at dette forsterker Israels apartheidregime.
Men hvor kontroversiell er egentlig den nye loven?
For å forstå hvor denne loven kommer fra, og betydningen den har for det jødiske folk verden over, må man se den i en historisk kontekst. Den israelske staten ble opprettet for å være et tilfluktssted for jøder fra hele verden etter tragedien som den andre verdenskrig påførte jødene. På flukt fra massemord og jødehat fant jødene stengte dører overalt hvor de flyktet. Europeere over hele kontinentet, ukrainere, polakker, franskmenn og nordmenn, hjalp velvillig til når de tyske stormtroppene samlet sammen jødene og sendte dem til utryddelsesleirene. Selv Churchill i Storbritannia og Roosevelt i USA var lunkne til å ta imot jødiske flyktninger.
Så kom freden, og Europa lå i ruiner. Den jødiske minoriteten lå med brukket rygg, og med en psykisk og fysisk ballast man knapt kan tenke seg etter holocaust. De overlevende sverget at man aldri skulle tillatte at noe slikt fant sted igjen. Jødene skulle alltid ha et sted å flykte til i møte med økende antisemittisme. Det jødiske folk skulle ha en nasjonalstat som kunne forsvare jøder over hele verden hvis nødvendig.
Den nye loven tar sikte på å definere Israel som en jødisk nasjonalstat, i tråd med hva som var målsettingen med opprettelsen av Israel. Jeg forholder meg til Jerusalem Posts engelske oversettelse av lovteksten når jeg nå oppsummerer loven.
Paragraf 1 slår fast at Israel skal være en jødisk nasjonalstat, basert i det historiske hjemlandet til det jødiske folket. For jødene er det viktig at Israel består som en jødisk nasjonalstat, om man skal være sikker på at Israel skal fungere som et tilfluktssted for jøder.
Paragraf 2 bestemmer hva de israelske nasjonalsymbolene skal være, og siden Israel skal være det jødiske folks nasjonalstat, er dette selvsagt jødiske symboler.
Den tredje paragrafen slår fast at Jerusalem skal være Israels hovedstad, komplett og udelt. Dette kan sees på som kontroversielt, men med utviklingen siden 1980-tallet kommer det neppe som noen overraskelse at dette blir slått fast i israelsk lov.
Paragraf 4 har kanskje vekket mest harme, og den utroper hebraisk til Israels offisielle språk. Men den sikrer rettighetene til landets arabisktalende minoritet ved å fremheve arabisk til å inneha en spesiell status i Israel, og den ivaretar de rettighetene arabisk allerede har.
Paragraf 5, 6 og 7 handler om Israels rolle ovenfor jødedommen og jøder over hele verden. I tråd med paragraf 5 skal alle jøder som forfølges få innpass i Israel, og paragraf 6 viser til at Israel har et særskilt ansvar for å promotere, utdanne og bevare den jødiske arven. Paragraf 7 oppmuntrer til opprettelsen av jødiske bosettinger i Israel. Til sist har vi paragraf 8, 9 og 10 , som erklærer diverse nasjonale helligdager basert på israelsk historie og jødisk religion, og slår fast at den hebraiske kalenderen skal brukes side om side med den gregorianske. Paragraf 11 er en paragraf som definerer selve loven og hva som skal til for å endre den.
Til syvende og sist er dette et sett med lover som tar sikte på å sikre de målsettingene man hadde med opprettelsen av en jødisk nasjonalstat i 1948. Sett i lys av den tragiske historien til det jødiske folket, fremstår det verken som rart eller kontroversielt at det er nødvendig å sikre disse målsettingene i et sett med lover som ikke kan endres på med det første.
Det israelske lovverket vil fortsatt være Midtøstens mest liberale, og den israelske rettsstaten vil fortsatt være Midtøstens sikreste, enten du er jødisk, arabisk, beduin, kristen eller druzer. Det hadde ikke skadet NRK å få inn andre stemmer enn opponenter når de omtalte lovteksten, eller satt den i kontekst. Eller ihvertfall skrevet hva den gikk ut på.