For en som vokste opp tett på familie med kommunistiske og sosialistiske verdier som politisk plattform er det ikke bare vanskelig, men nærmest umulig å finne så mye som et snev av de samme verdiene hos de som i dag påstår å eie sosialismens ideer.
Det blir på en måte uvirkelig når dagens elitesosialister, enten de er i AP, SV eller sågar Rødt, står med knyttede never og synger gamle proletarsanger, sanger som førkrigsgenerasjonen sang med tårer i øynene i kampen for å få basisrettigheter og levevilkår. Spesielt bissart er det når en vet at de fleste i den nevnte eliten er organisasjonsfolk som bevilger seg millionlønninger ti ganger større enn minstepensjon. Kan det være pensjonisten de synger for, mon tro?
I gamledager
Sammenligner en arbeideren fra 1938 med arbeideren fra 1958 så var forskjellen minimal, men merkbar. Sammenligner en de begge med arbeideren av i dag så ser man forskjellige verdener. Ingen kan underslå betydningen av det arbeidsorganisasjonene har oppnådd for arbeideren. I dag er det mer vanlig enn uvanlig med hus, hytter, biler og eksotiske feriereiser enn fortidens tettpakkede kommunale leiligheter og årets telttur for å plukke bær og frukt for matauks skyld.
Denne ekstreme endringen av levevilkår har gjort at den politiske plattformen for de sosialistiske partiene er passè. For å holde på sine mandater har de vært nødt til å fornye velgermassen ved å finne nye kjernesaker, ofte fjernt fra det opprinnelige, samt å erstatte den trofaste utdøende garde med nytt blod.
Arbeiderpartiet
Det interessante er at partiene som tradisjonelt har delt samme politiske plattform, har satt kursen mot fundamentalt ulike velgergrupper. Arbeiderpartiet, som av «onde tunger» nå kalles Allahs parti, og som sannsynligvis har den største andel utdøende velgere, har som en forstår satt våre nye landsmenn i fokus. Det er nok ingen dum strategi, for det vi vet er at velgermassen i den kategorien i hovedsak blir fortalt hva man skal stemme. Lite demokratisk vil noen mene, men det bryr nok AP seg lite om. I hvert fall når det gjelder dem selv. En stemme er en stemme.
SV og Rødt
Så har vi SV og kommunistpartiet Rødt. De har også vært smarte for de har begge fokusert på ungdommen. Spesielt Rødt har vært flinke til å spille på ungdommens uvitenhet med et partiprogram som til forveksling kan ligne på noe seriøst. En enkel samtale med noen av deres disipler avslører raskt at kunnskapen om hvor deres antatte sosialistiske røtter kommer fra er fraværende. Ordene og frasene er der, men den forventede viten om politisk forankring kunne like gjerne ha handlet om vikingetiden. Fjernt og fraværende.
MDG
Så har vi da noe så spesielt som de grønne sosialistene i MDG. Det var nok mye enklere når alt bare var ord man ikke kunne måles på. Men nå når de har fått vise seg fram med enkelmannshow i Stortinget og i fri dressur på APs rygg i Oslo, er nok dagene talte. Lite hjelper det dem å sende ut inkontinente emissærer med begrenset forståelse for debattkultur.
Partiet appellerer mest til en engere krets av hippe urbane syklister og treklemmere. Det er ikke noe galt i å være for vern av naturen, men naturvennlig samfunnsutvikling er et stort og vanskelig puslespill. Det nytter lite å prøve å klippe til bitene for å få de til å passe inn. Bildet blir ødelagt. Mye likt det Oslo er i ferd med å bli.
Så hva skjer?
Så hva vil skje med de norske sosialistene? En ting som synes å være klart er at de vil lide samme skjebne som søsterpartiene i Europa om de ikke finner et nytt spor. Et spor som passer den nyervervede velgermassen. Spørsmålet er om de da vil være sosialister i norsk forstand eller om de klarte å endre Norge så mye da de satt i posisjon at de lykkes som partier, men vil mislykkes som tradisjonelle norske sosialister.