Det bør ikke være særlig vanskelig, også for personer på høyresiden, å markere kompromissløs avstand til demoniseringen av venstresiden og innvandringsliberale. Når vi mistenkeliggjør våre motstandere og sår tvil rundt deres motiver, og skaper et innrykk av at våre motstandere har onde hensikter, bidrar vi til å legitimere hat mot dem som enkeltmennesker.
Det er imidlertid ikke det samme som å kritisere dårlig eller destruktiv politikk. Generelt virker det som om mange på venstresiden har problemer mellom å skille mellom kritikk av ideer og hat mot mennesker. Vi ser dette i bruken av det absurde begrepet «islamofobi». Kritikk av islams ideer stemples som irrasjonelt hat mot enkeltmennesker. På samme måte skal en nå passe seg for å kritisere Arbeiderpartiet, særlig i innvandringspolitikken, om en vil unngå å bli beskyldt for å bidra til nok et blodbad.
Vi må kunne forvente at politiske tillitsvalgte på venstresiden finner seg i at ikke alle setter pris på de drastiske demografiske endringene de heier frem, og at man attpåtil ytrer sin misnøye. Det bør våre politikere være i stand til å håndtere, uten å stemple store deler av det folket de har fått sitt mandat av.
Mange etterlyser at høyreorienterte og innvandringskritiske bevegelser og personer skal ta avstand fra demonisering og skremselspropaganda. Det er riktig å gjøre det. Det fører ingenting konstruktivt med seg å ta utgangspunkt i at Støre eller Solberg ønsker å ødelegge Norge. Også om dette er den praktiske konsekvensen av deres politikk. Ingen vet hva de tenker på, og spekulasjoner rundt det er meningsløs sløsing av tid og energi. Problemet er bare at de som roper høyest om demonisering og såkalt nyfascisme ikke feier for egen dør.
Om man konsekvent stempler en hel gruppe mennesker, i dette tilfellet innvandringskritikere, som rasister eller nyfascister, kan dette også få fatale konsekvenser. De fleste av oss er enige i at rasisme er avskyelig. Om man sprer påstander om at innvandringskritikere har onde eller rasistiske hensikter, er man med på å gjøre hat, trusler og vold mot disse mer stuerent. Man legitimerer antagonisering av en stor gruppe mennesker. Man skaper fiendebilder.
Vi ser hvor galt dette kan gå, når såkalte antifascistiske bevegelser i Vesten definerer vold mot meningsmotstandere («fascister») som selvforsvar. Å gå til fysiske angrep mot innvandringskritikere er for dem det samme som å forsvare seg mot «fascistisk» tankegods, og potensielle «fascistiske» overgrep.
Den som kritiserer islam og de siste tiårenes ekstreme innvandringspolitikk blir fort vant til å se seg litt ekstra over skulderen når man går gatelangs. Man er smertelig klar over at det finnes mange mennesker der ute som mener at man representerer den ultimate ondskap. Det er ikke bare Arbeiderpartiet eller innvandringsliberale som står i fare i er stadig mer polarisert debattklima, der motpolene blir stadig mer overbeviste om at den andre siden er onde eller farlige. Når Støre advarer mot hatet som ledet til 22. juli og kobler dette til innvandringskritikk, begår han nøyaktig samme synden som han beskylder andre for.
Innvandringskritikere trenger ikke å stemple sine politiske motstandere. Vi har våre argumenter, som vi baserer på et helhetlig bilde, med statistikk og våre erfaringer så langt. Det er mye å ta av. Alt handler på sett og vis litt om innvandring, det påvirker vårt boligmarked, arbeidsmarked, kriminalitet og velferdsnivå. Alt. Og desto høyere innvandring, desto mer handler alt om innvandring. Vi trenger altså ikke å snakke om våre motstandere og deres hensikter i det hele tatt. Det er ikke vesentlig.
Da er det noe annet på den andre siden. Mistenkeliggjøring av innvandringskritikeres motiver er deres foretrukne våpen mot saklig innvandringskritikk. Det er i grunnen ikke så merkverdig. Det er ikke lett å skulle forsvare en politikk som beviselig er destabiliserende og destruktiv. Da har man ikke så mange andre alternativer, enn å spille på følelser.