I en kronikk i fredagsutgaven av Dagens Næringslivs papiravis har professor Mari Rege delvis tømt sine egne synspunkt innblandet med resultat av en amerikansk studie (Immigration and Redistribution) ledet av Harvardprofessoren Alberto Alesina.
Professor Rege innleder med følgende personlige påstand; «Også i Norge har vi etter hvert blitt vant med politikere som sanker stemmer med en retorikk som sprer innvandrerfiendtlige holdninger».
Det første som slår en er at dette må være en skrivefeil og at hun mener «innvandringsfiendtlig» og ikke at man er fiendtlig innstillt overfor innvandreren. Der er en vesentlig forskjell på ordene, og det burde en professor vite.
Men dette er ikke noe nytt i innvandringsdebatten. Om professoren bevisst brukte ordet «innvandrerfiendtlig», så tør en påstå at dette er del av en strategi hvor sjonglering med ordene brukes ukritisk for å oppnå en effekt som ikke viser sannheten. Dette er ikke bare ufint, men direkte uforsvarlig, og spesielt av en samfunnsbetalt professor.
Studien som professor Rege viser til ble gjennomført ved en spørreundersøkelse og ble foretatt på 22.500 mennesker fra seks forskjellige land: Frankrike, Tyskland, Italia, Sverige, England og USA. Studien skal bygge på to, som Rege kaller det, «veletablerte forskningsfunn».
Ett av funnene skal vise at: «det er i menneskets natur å dele villig vekk, men aller helst med mennesker som vi opplever som lik oss selv, og som selv bidrar så godt de kan».
Videre sier studien at: «Land med en ensartet befolkning (mindre grad av etnisk og religiøst mangfold) har mer sjenerøse velferdsordninger»
Undersøkelsen konkluderer med at; folk flest overvurderer antallet innvandrere, folk tror innvandrerne er mye mer forskjellige kulturelt og religiøst enn dem selv, folk tror innvandrerne har mindre utdannelse, at flere er arbeidsledige og at flere er på trygd.
Innvevd blant disse konklusjonene har så Rege føyd til det vi kan kalle bekreftelser så som: «enn hva som faktisk er tilfelle» og «enn det som sant er». Dette skriver hun uten at vi får vite hva som er sant eller hva som er tilfelle. Nok en gang tar professor Rege seg friheten til å bruke ordene til å lage sannheter uten dokumentasjon.
Men den gruppen som på en måte undersøkelsen stigmatiserer ved at de ikke «vet hva som er tilfelle» eller som «vet hva som er sant», er de med lavere utdanning, lav inntekt og som ikke støtter omfordelingspolitikk.
Nå sier ikke professor Rege noe om når denne undersøkelsen hun viser til ble foretatt, men det er kanskje lov å komme med et forslag om at den blir foretatt på nytt nå når informasjon om resultatene av migrasjonen til spesielt Europa framstår annerledes enn hva som var tilfelle for bare ett år siden.
Noe av det mest interessante professor Rege konkluderer med fra undersøkelsene hun presenterer er sitat;» Det handler ikke om vi skal ha en streng innvandringspolitikk eller ikke, men om ordvalg og fakta i innvandringsdebatten». Hun sier videre at den splittende retorikken har vekket avsky, at den bryter med anstendighet og skader integrering. Til slutt viderebefordrer hun Alberto Alesinas varsko: Splittende retorikk kan redusere oppslutningen om velferdstaten.
En tør be professor Rege om å sjekke sin eget ordbruk hvis hun ønsker å leve opp til det hun prøver å formidle gjennom kronikken sin.