Det er et ordtak som sier at «penger som kommer lett, ja de forsvinner lett». Det må i sannhet være tilfelle for myndighetene i Sør-Sudan, som mottar over 600 millioner kroner årlig i utviklingshjelp fra norske skatteytere.
Når en ikke har svettet for å skaffe dem, trenger en ikke svette for å bruke dem heller synes å være mottoet for parlamentarikerne i den unge staten Sør-Sudan. I en artikkel hos BBC røpes det at Sør-Sudan bruker 16 millioner dollar, ca. 130 millioner norske kroner, på å kjøpe nye biler til parlamentsmedlemmene i landet. Ikke en gang norske stortingspolitikere har statsfinansierte biler. Kun norske ministere har en slik ordning.
I landet hvor nær halvparten av befolkningen sulter så tar uten blygsel en engere krets av politikere seg til rette. Beboere i hovedstaden Juba fordømmer pengebruken til president Salva Kiir Mayardit, multidollarmillionæren med cowboyhatten.
Presidenten selv skal være god for ca. 200 millioner dollar. Pengene skaffer han seg gjennom sitt eget byggefirma i landet. Først får landet penger fra land slik som fra Norge, som så brukes på prosjekter med selskaper som blant annet eies av presidenten.
Normalt kalles det for korrupsjon, men i Afrika kaller vi nordmenn det for utviklingshjelp. Kanskje noe for kollegiumet i Riksrevisjonen, de som skal overse at statens penger brukes riktig.