Jeg vokste opp i fred og trygghet under vingene på politiske ledere som hadde kjent nazistenes undertrykkelse på kroppen. Jeg var like sikker som dem på at to verdenskriger hadde lært oss at fred og frihet måtte beskyttes. Jeg var ung. Nå er jeg bestemor, og Gud bedre hvor jeg avskyr de som har ødelagt framtiden til våre barnebarn. Om det er Ap, Frp eller midt i mellom som er de skyldige, er et fett for meg. Det som skjer skulle ikke ha skjedd. Det er en utilgivelig forbrytelse mot de unge.
Alle alternative medier og andre medier (av og til) skriver så saklig og seriøst, og akk så distansert om «utfordringene» mangelen på kontroll med hvem som kommer inn i Europa fører med seg. Det listes opp sjokkerende statistikker på antallet unge jenter som gjengvoldtas, hvor mange som myrdes og skades i terrorangrep, og hvor mange som utsettes for vold av mennesker som aldri skulle ha vært i vår nærhet.
Det alle synes å overse i sin iver etter å få rett og vinne debatten, er at det er de unge, framfor noen, som er og vil bli de mest skadelidende.
Det er fælt å være bestemor i disse dager
Europas politiske ledere er ikke besteforeldre. De vet ikke hvordan det er å lytte til barnebarnas planer om fremtiden, hvordan de drømmer om hva de skal bli, hvor mange barn de skal ha, planer de unge legger i visshet om at de lever i fred, frihet og trygghet, den samme vissheten jeg hadde da jeg vokste opp.
Europas politiske ledere vet ikke hvordan det er å sitte der og la barnebarna drømme i sin lykkelige uvitenhet og samtidig holde pusten i håp om at de skal unngå gjengvoldtekt, voldelige ran, terror, eller annen vold de vet minimalt om, takket være venstrevridde medier, revet mellom tanken på hvor mye jeg skal advare og informere, og hvor mye jeg skal la være. Sjansene for at de skal slippe unna konsekvensene av mangelen på kontroll med hvem som slippes inn midt blant dem, minsker for hver dag, hver time.
Du skal ikke tåle så inderlig vel
Jeg vet ikke hva slags agenda politikerne og deres tilhengere har, om det er en globalisering, en utopi om forbrødring av hele verdens folkeslag, en realisering av John Lennons Imagine. Om det rett og slett er en politikk som er laget for å holde press på økonomien og unngå kollaps. Det eneste jeg bryr meg om er det jeg ser: De tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv. De tåler tanken på at tusenvis av unge jenter ligger i en skitten seng og voldtas av gjenger av voksne mannfolk til underlivet deres sprekker. De tåler tanken på at barn deles i to av lastebiler som raser gjennom gater, ført av folk de skulle ha kontrollert og absolutt ikke sluppet inn blant oss.
Den siste dessertgenerasjonen
Alle som er foreldre og besteforeldre vil om det er mulig, gladelig ta over lidelsene til barna sine for at de skal slippe. Hvis jeg hadde visst at min dessert var den siste, ville jeg ikke ha spist den, men spart den til barnebarnet mitt. Alle som driver fram politikken som rammer barna våre så brutalt, vil ikke forstå. Ikke før konsekvensene rammer dem selv. Historien, og spesielt historien om nazityskland som jeg ble fostret opp på, har vist at det kommer til å skje, uansett hvor beskyttet de tror de er nå.