Svært mange har sterke meninger om NAV. Det gjelder ikke minst de som selv er eller har vært brukere av systemet. For en stund siden rapporterte Resett om en person som helt og holdent hadde gitt opp hele NAV. Denne historien er på ingen måte unik.
Resett har snakket med en kvinne, som vi har valgt å kalle «Sofia». Henne historie begynte da en mindre arbeidsulykke ledet til en alvorlig ryggskade.
«Sofia» er i 60-årene, har jobbet som sykepleier i mange år, og er vant til tunge løft og et høyt tempo. Hun ble med tiden sykemeldt og ble sagt opp fra jobben sin da sykemeldingen gikk ut, og hun ble satt på arbeidsavklaringspenger.
Nå er det imidlertid også slutt på arbeidsavklaringspenger. Hun har gått utover stønadsperioden. «Sofia» står uten inntekt, og får hverken sosialstønad eller uføretrygd.
– Når du nærmer seg pensjonsalder og må ha særskilt tilretteleggelse for å kunne jobbe, er det vanskelig å finne arbeid. Og når du ikke får støtte, har du ikke penger til mat, og du har ikke råd til å ha barn eller barnebarn på besøk: Du blir isolert. Du mister hjemmet ditt, fordi du ikke kan betale lån eller leie. Mine eiendommer vil gå på tvangsauksjon. Huset jeg bor i skal selges. Jeg lever sånn sett fra dag til dag, og kan bli kastet ut i morgen, forteller hun.
Skuffelse og overraskelse
«Sofia» var helt sikker på at det ikke kunne være slik at hun skulle bli stående på bar bakke, helt uten økonomisk assistanse.
– Jeg tenkte at jeg måtte få bostøtte. At jeg måtte få hjelp til å betale en husleie. Om det gikk så langt at jeg stod uten tak over hodet, må de vel hjelpe meg, tenkte jeg.
Men så var ikke tilfelle for «Sofia».
– Jeg ble bare avvist på boligkontoret. Da jeg forklarte hva jeg har rett til i henhold til menneskerettighetene, som jeg er godt innsatt i, ble jeg kastet ut. De kunne vel ikke si meg imot.
NAV mente at «Sofia» kunne bo på hospits, og boligkontoret mente at hun ikke hadde krav på noen ting, fordi hun hverken er innvandrer, rusmisbruker eller har barn under tre år, ifølge henne selv. Hun fikk derimot 1700 kroner i såkalt nødhjelp. Pengene skulle gå til mat, og var fra NAVs side ment å vare i to måneder.
«Sofia» fikk imidlertid beskjed om at hun kunne søke gjenopptagelse av arbeidsavklaringspenger, noe hun gjorde i april. Saken er fortsatt til behandling.
I mellomtiden ønsket NAV henne til et møte med en av deres konsulenter igjen, og konsulenten holdt til i en by et stykke unna «Sofias» hjemsted. NAV kunne ikke dekke transport, og hun kunne ikke kjøre bilen sin, da hun ikke lenger hadde penger til å betale forsikring på den. Dermed ble hun nødt til å benytte seg av kollektivtransport for å komme seg til konsulenten.
– Jeg dro hjemmefra i åttetiden, og var hjemme igjen halv elleve på kvelden. Da hadde jeg kun brukt en time hos konsulentene. På vei hjem byttet jeg buss to ganger. Den siste bussen gikk ikke en gang helt frem, så da kontaktet jeg noen som lånte meg en bil. Jeg brukte 6-700 kroner på transport denne dagen. Jeg sa til NAV at jeg ikke hadde pengene. De sa jeg var nødt til å møte opp. Selvfølgelig dekker de ikke forsikring på bilen min, konstaterer «Sofia».
– Men om du ikke har inntekt i det hele tatt, hvordan overlever du da?
– Jeg får litt penger av datteren min, som studerer i Oslo. Så er det noen som har satt igjen en bærepose med mat utenfor døren min her forleden. Men det er tøft. I vinter besvimte jeg av sult. Da jeg var på det mest sultne, vurderte jeg å stjele et brød på butikken.
«Sofia» mistenker at NAV prøver å få henne til å ta ut sin alderspensjon før tiden. Om hun derimot venter til hun faktisk når pensjonsalder, vil hun nemlig få over dobbelt så mye årlig, enn om hun hadde tatt ut pensjonen nå.
– Jeg har betalt skatt siden jeg var 14 år, og på NAV sier de at jeg har for god utdannelse til å havne på sosialstønad eller uføretrygd. Men dette skjer med mange, også høyt utdannede blir skadet. Det jeg har opplevd er det mange mennesker som går gjennom i Norge. Folk tror det er lettvint å få penger fra NAV, men det er det ikke alltid er for alle.