Det hevdes stadig at grensene for hva som anses være «anstendig» eller passende i det offentlige ordskiftet, er blitt flyttet. I Aftenposten skriver kulturredaktør Sarah Sørheim at det norske debattklimaet er blitt hardere. Hun hevder at grensene for hva som tolereres av hatefulle ytringer er utvidet.
Eksemplene som illustreres i Aftenpostens sak er ytringer som de færreste ville ha ansett for å være innenfor. Påstander om at Utøya er «en hekkeplass for islam» er kanskje ikke ulovlige, men særlig vanlige er de heller ikke. Et ønske om at «valgkomiteen bør henrettes» er nok absolutt ikke en ytring som de fleste tolererer. Mener virkelig Sarah Sørheim at grensene er blitt flyttet så langt, at denne typen ytringer nå får godkjentstempel i norsk debattklima? Det ville i så fall være oppsiktsvekkende.
I stedet for at grensene for hva som tolereres av såkalte hatytringer er blitt utvidet, ser det derimot ut som selve begrepet «hatefulle ytringer» er blitt utvidet til å omfatte politiske motforestillinger, da fremst mot multikultur og masseinnvandring.
Ifølge noen samfunnsdebattanter er det altså slik at ytringer, som etter deres syn burde være upassende, blir godtatt og tolerert i Norge. Hverken Sørheim eller noen andre har definert hvor grensene går. Hva som regnes som hatefullt, og hva som ikke er det. Dermed blir slike kommentarer som Sørheim kommer med fullstendig menings- og innholdsløse. Det nytter ikke å snakke om et fenomen uten å kunne definere hva det består i.
Denne vage, slørete argumentasjonen kan bety at man ikke ønsker at trusler og ren personhets er konstruktive innspill i en debatt. I så fall er vi i Resett hjertens enig i det. Men, når begrepet «hatefulle ytringer» utvides til også å gjelde visse politiske standpunkter, har vi et problem.
Det er nettopp her det problematiske ved begreper som «hatefulle ytringer» dukker opp. Det kommer an på øret som hører. For noen er det hatefullt å tegne en viss profet.
Det er imidlertid ikke særlig vanskelig å skille mellom det som er konstruktivt og ufarlig og det som ikke er det. Politiske standpunkter som ikke omfatter vold eller hets mot individer eller grupper, som ytres innenfor demokratiets rammer, som ikke inneholder feilaktige, grove anklager, er ikke hatefulle. Spredning av løgner, ren personhets og trusler kan derimot klassifiseres som hatefulle, og kan være farlige, da det bidrar til å legitimere ekstrem antipati mot enkeltpersoner.
Hvorfor er det så få blant disse, Sørheim og co., som bekymrer seg sånn for debattklimaet vårt, som definerer dette skillet en gang for alle? Ønsker man at folk flest skal være usikre på hva som er greit og hva som ikke er greit? Nå som vi så smått har begynt å se at folks frykt for å snakke ut om islamisering, destruktiv flerkultur og masseinnvandring er i ferd med å forsvinne, finnes det fortsatt de der ute som ikke anser slike ytringer skal være lovlige eller legitime.
Det er i deres interesse at folk flest ikke vet hvor grensene går, slik at de kan unngå de ubeleilige, plagsomme innvandringskritikerne, antifeministene, islamkritikerne, klimaskeptikerne, ja, alle som skulle ha en annen oppfattelse enn det gode og «progressive» etablissementet vårt mener er riktig.
Det er forståelig at folk er frustrerte og forbannede på et etablissement som kjører Vesten i grøfta. Over hele vår sivilisasjon leder den løpske progressivismen til kaos og elendighet. Fra San Francisco, byen som en gang var misunnet verden over, der horder av hjemløse nå bruker byens gater som offentlige toaletter og sprøyterom, der man diskuterer hvorvidt illegale migranter bør få stemmerett, til London der voldelig kriminalitet øker med flere titalls prosent hvert eneste år, til vårt eget Oslo, der biler står i brann og kriminelle innvandrergjenger styrer over enkelte bydeler.
Det er klart det er politikernes feil. Det er klart de må stå til ansvar for at de har latt seg styre av følelser og ikke av fornuft, at de har latt mennesker de ikke vet det minste om bevege seg fritt inn i våre samfunn, for å leve på våre opparbeidede skattekroner. Selvsagt er det deres ansvar at vårt politi er fullstendig kastrert. Det er tilnærmet likt over hele Vesten. De kriminelle gjengene ser på vestlig politi som en vits, i Norge, i Storbritannia og i Sverige, over store deler av vår kultursfære. Det er våre lederes ansvar.
Det er imidlertid kontraproduktivt å kalle dem landssvikere eller spekulere rundt deres motiver. Personfokus er en uting, og i all vesentlighet en avsporing, med mindre man faktisk kan dokumentere at en person med viten og vilje ønsker å ødelegge nasjonalstaten og mener at det er OK at vanlige borgere utsettes for fare.
Det foregår ting i vårt samfunn i dag som våre foreldre og besteforeldre aldri kunne forestille seg i det homogene tillitssamfunnet de levde i. Det kan ikke knyttes opp til en person, men snarere til en gruppe menneskers forskrudde ideer. Disse ideene er roten til alle disse problemene, og det er de vi bør fokusere på å utradere.