Det er to typer ytringsfrihet. Den juridiske, som setter absolutte rammer for hva som er lovlig å si, og den kulturelle. I Norge utgjør ikke den juridiske ytringsfriheten noe stort problem, enn så lenge. Det vil ikke vare evig, fordi den kulturelle ytringsfriheten etablerer seg fort som gjeldende standard, og flyter over i det juridiske, dersom vi ikke er prinsipielle og passer på.
Politikere vil forsøke å introdusere populistiske lover som skal tilfredsstille det emosjonelle behovet hos velgermassen for ikke å bli krenket, selv eller på andres vegne der det tjener en selv. Vi ser allerede en skremmende tendens til at autoritære krefter ønsker å påtvinge andre sine egne sosiale normer, ved å bruke staten som våpen.
Når man ikke lenger har ord for å uttrykke hva man tenker, skapes frustrasjon. Når en må passe på hva en sier, fordi man ikke har lov til å uttrykke hva man egentlig mener og føler, får man verken viktige tilbakemeldinger eller motargumenter. I stedet føler folk seg isolert, som om det skulle være noe galt med dem. At de er nærmest alene om å mene noe, fordi ingen tør å snakke om det. Konsekvensene er uante.
I forrige runde var det de kristenkonservative, med sine blasfemilover, som ønsket å forby det som var emosjonelt vanskelig for dem selv. Påstanden var at dersom noen nevnte satan eller noe annet uhellig med ord, ville verden gå til grunne.
Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og ikke minst Monty Python er gode eksempler. En satirisk, og i moderne målestokk helt uskyldig form for humor, som filmen «Life of Brian» ble forbudt av den statlige filmsensuren. Ønsker vi oss tilbake der staten brukes som våpen mot dem som bedriver «wrongthink»?
Ville Arnulf Øverland blitt frikjent i dagens Norge, dersom det ikke var kristendommen, men en av postmodernistenes hellige kuer som ble utfordret? Ønsker vi et samfunn der det er legitimt i det hele tatt å stille seg selv det spørsmålet?
Vår tid
I England utnytter myndighetene bevisst rettsvesenet maksimalt for å stilne enhver kritikk mot konsekvensene av egen politikk og unnfallenhet. Retorikken utformes slik at de får med seg den politisk korrekte mobben i kampen. Formålet er skadereduksjon og det venstrepopulistiske retorikken er ingen ting annet enn å pisse i buksa for å holde varmen, med håp om at de selv ikke lenger sitter i posisjon når det smeller.
Det viser i all tydelighet den logiske bristen, der den klassiske ideen om at man alltid må kunne kritisere makthaverne, er byttet ut til fordel for å forsvare den øverste makten av alle, Staten, dersom den for øyeblikket er på egen side. Og det er liten tvil om hvem som sitter med makten, når staten med sitt voldsmonopol ror i takt med mobben, drevet frem av emosjonelt hysteri.
Den moderne venstresiden, i sin neo-marxistiske innpakning ønsker, via sine tenkte undertrykkelseshierarkier, å gjeninnføre blasfemilover. Religionskritikk mot islam omdefineres i nytale som «islamofobi». Nytale-ordet for kritikk av muslimer i flertall er, forstå det eller ei, rasisme.
De mest pertentlige kaller det visst «religiøs rasisme». En fantastisk omdefinisjon av språket, som bagatelliserer faktisk rasisme. Kaller man det bare for religionskritikk blir det ikke lenger like farlig. Det skal eskaleres til DEFCON 1, selv om man bare kritiserer noe som faktisk strider imot alt en selv står for – bare fordi noen som er «mindre privilegerte» har meningen.
Etter hvert som folk tilpasser språket, og det ikke lenger er mulig å forby flere krenkende ord, angripes den som sier det med påstander om «hundefløyting». Ironien blir fullkommen, der de selv har forbudt noen å være spesifikke i språket, skal alle i utgruppene tas fordi språket er blitt så vagt at man kan tolke det til hva som helst. Med andre ord så fjerner man språklig presisjon og grunnlaget for legitim og saklig kritikk, i bytte mot retten til å ta alle basert på sin egen paranoide tolkning av hva de «egentlig» mener.
Postmodernismen kan ikke lykkes dersom man ikke samtidig angriper definisjonsmakten i språket. Skal en mann kunne være kvinne og omvendt må en kvitte seg med ord som servitør og servitrise. Det er en trussel mot den postmodernistiske ideen, dersom man forestiller seg en (klassisk) kvinnelig servitør i eget hode, når noen bruker det deskriptive ordet «servitrise». I sin ytterste konsekvens må ord som gutt, jente, mann, kvinne ut av språket, fordi det begrenser fantasien, og alt som begrenser fantasien er undertrykkende. Et kollektivt Peter Pan syndrom.
Det politisk korrekte har oppstått som et resultat av en tro på at det finnes en form for fastlåst, kulturelt betinget hierarki over hvem som er undertrykket, der en umulig kan unnslippe sin egen skjebne fra gruppen en er født inn i. Resistance is futile. Der de som er født i en mer «privilegert» gruppe lider under arvesynden, og de andre må alltid kompenseres for sin underpriviligerte posisjon.
Jo flere ofre og undertrykte, jo større potensial for splitt og hersk. Som Karl Marx selv sa – den beste måten å oppnå makt er å skape et problem, for deretter å løse det for befolkningen.
Postmodernismen er hatet mot alt og alle som lykkes, og ethvert nederlag skyldes undertrykkelse av retten til å være noe man ikke er. Politisk korrekthet er forbudet mot å påpeke det.
Et opprør mot naturen selv, som er dømt til å mislykkes. Spørsmålet er bare hvor mange som må dø denne gangen, før vi returnerer til opplysningstidens idealer.