En av Norges aller største opprørere gjennom tidene, Hans Nielsen Hauge, strikket luer (!). Han reiste rundt på husmøter for å minne folk på at pampene dominerte alt for mye i dette landet, i den grad at selv Gud ble brukt og misbrukt i maktpolitisk spill. Hans kraft og impulser formet ikke bare land og folk, men også Grunnloven. Han ble sett på som en taper.
Vanlige borgere i Norge hadde på Hans Nielsen Hauges tid ikke lov til å arrangere egne møter der de kunne snakke om kristendom og annet uten den stedlige sogneprestens samtykke. Konventikkelplakaten av 1741 satte forbud mot slikt. Eliten ville beskytte seg mot de politisk ukorrekte.
Men om Hans Nielsen Hauge ble betraktet som en farende fant og en taper i sin samtid, er det knapt noen enkeltperson som har satt sterkere preg på dette landet siden middelalderen. Han tok selv på sin underlige ferd også initiativ til utallige små og store bedrifter rundt om i landet. Noe av dette var alt annet enn en suksess målt i økonomisk målestokk, men Hauge fortsatte ufortrødent og fikk samlet store antall tilhengere over hele landet, kalt «haugianere».
Hauge satt fengslet i mange år av sitt liv, fortsatt som oppvigler og «taper». Men mer enn noen annen i sin epoke forandret han samfunnet til det bedre. Pampene måtte jekke seg betydelig ned etter dette, ytringsfriheten fikk bedre vilkår, og grunnlaget for en kvalitativt bedre samfunnsstruktur ble lagt. Også i den ytre rammen, i europeisk historie, finner vi tilsvarende utviklingstrekk, der elitene stadig måtte gi tapt, etter selv å ha utløst konflikter og satt stygge merkelapper på sine motstandere.
Tapere har vunnet mange slag
Den franske og amerikanske revolusjon ble løftet frem av «tapere» som kjempet for frihet. I Storbritannia måtte romerne under ledelse av keiser Hadrian bygge en mur tvers over landet, for å sikre seg en sikker forsvarslinje mot de hardtslående pikterne, i årene 122 til 128 e.Kr. Muren var fem meter høy og over 11 mil lang.
Pikterne ble av romerne behørig beskrevet som tapere, villstyringer som med sin usle livsførsel knapt fikk noe som helst til å henge i hop. Men de samme pikterne parkerte sannelig romerhæren og keiser Hadrian midt i England. De er som folk betraktet såvidt spesielle og tydelige (de forsvant på 700-tallet) at det fortsatt gjenstår som en gåte at disse pikterne knapt blir nevnte i våre hjemlige historiebøker.
Olav Haraldsson falt selv i slaget på Stiklestad, hans hær tapte slaget. Men det nokså siviliserte konseptet seiret og ble til en fast, integrert del av den nasjonsbyggende og ikke minst lovgivende prosessen som nå kom for fullt og parkerte vikingtidens blodige epoke. Nå kom menneskeverdet i fokus, «mannedrap» ble forbudt, også menneske-ofring, forbud mot å sette ut barn i skogen, og det kom nokså siviliserte regionale og sentrale administrasjoner på plass under konge og kirkestell. Dette er intet mindre enn Norgeshistorie og kulturhistorie, der det samtidig handler om våre veimerker og fotavtrykk – som den nye politiske korrekthet så gjerne vil tåkelegge.
Arbeiderpartiet inntar Stiklestad
Nå har lederen i Nord-Trøndelag Arbeiderparti og leder i Arbeiderpartiets fylkestingsgruppe, Anne Marit Mevassvik (52) blitt utnevnt til ny direktør på Stiklestad Nasjonale Kulturhus. Jens Stoltenberg var årets gjest under Olsok (2018), og NRKs Hanne Grosvold fikk Stiklestad-prisen i år. Som vi ser, elite-tendensene er fortsatt nokså synlig i vår hverdag. Det er så en kunne ønske seg en resirkulert Hans Nielsen Hauge. Det synes ikke som det holdt med ett slag på Stiklestad.
Når en først skal selge seg ut gjennom en multikultur-doktrine, drapert utenpå et ideologisk konsept som ikke har fungert noen steder, gjelder det å komme på innsiden av Stiklestad. Olav Haraldsson kom dit, og tapte mye, men ikke sitt konsept. For Arbeiderpartiet står mye på spill, og Stiklestad gir en strategisk omramming, ikke minst foran et valgår der slaget allerede synes å være tapt.
Demokratiets form og plattform, slik vi oppfatter dette systemet i dag, er faktisk banket på plass av «tapere» – som vant! Når systemet så stivner, er det selvsagt fullt mulig å stå opp og sette navn på det en mener å se og oppleve! Det skulle bare mangle.
Fred er et upresist og nokså svevende begrep, dersom tilstanden ikke er definert. Det er eksempelvis rikelige doser av fred mellom hver knivstikking, voldtekt, halshogging og terroraksjon. Du har imidlertid som medborger også soleklar rett til sikkerhet og frihet.
Føler vi oss mer utrygge som en følge av feilslått politikk, har vi så definitivt rett til å reise oss, stå opp for det vi tror på, og så hver for oss og sammen uttrykke hva vi mener bør rettes opp. Rent logisk er begrep som «vinnere» og «tapere» helt fordummende i et slikt perspektiv, ikke minst om vi tar historien til hjelp. Du kan komme som du er, og si det du vil. Om noen kaller deg en «taper» underveis bør dette kritisk sett betraktes som et kompliment.
Frie ytringer – en hjørnestein
Som en del av friheten på innsiden av et demokrati er ytringsfriheten en klar hjørnestein. Krympes denne friheten innsnevres nemlig hele friheten – som tilstand betraktet – helt samtidig; rett og slett fordi frie ytringer er viktigste kanal for å få et demokrati til å fungere og pulsere. Slik «hatefulle ytringer» brukes og misbrukes blir dette lett til nok en slegge mot meningsmotstandere, siden «rasisme» ikke lenger passer.
Når det er nevnt, bare et lite streif innom leksikon viser oss at mye av det gode i verden er drevet frem av hel- og halvraringer, som i sin samtid nokså ofte ble betraktet som tullinger og tapere. La dette historiske bildet stå som en advarsel til den innbitte og stadig mer hektiske flokken av politiske kommisærer i ulike redaksjoner som av en eller annen grunn føler at tiden nå er moden til å mobbe Resett, inn i en periode der denne nykommeren allerede har et antall lesere som på flere ukedager utfordrer selv de aller største av gammelmediene. Dette vil sentrale Oslo-redaksjoner oppleve som en ren trussel.
Med andre ord: Feil meninger har en meget interessant egenvekt, og kan i fortsettelsen være veldig plagsomme for dem som føler seg rammet, allerede i oppløpet. Men det artige er at dersom de som virkelig plages mest, og uttrykker akkurat det, for så å formgi og avsløre sine reaksjoner slik at det virkelig fremstår som et mot-angrep på dem med «feil meninger» – da utløses helt samtidig et spørsmål om hvem som så representerer de riktige meningene?
Arbeiderparti-statens slagghauger?
Der sosialismen har fått godt feste over tid har alltid – og uten ett eneste unntak – stat, en eller to partier, fagforeninger og media smeltet sammen til en elite. Det hele har vært beskyttet av et byråkrati som er stinn av eksperter – som buffer og beskytter mot enhver utfordrer. Systemet har fått en forsteinelse nettopp fordi sosialismen har sterke religiøse elementer. I marxismens grunnsetninger forutsettes en utvikling i stadier og faser på veien til utopia – det klasseløse samfunn. I en slik forutsetning og prosess – ligger det helt samtidig sterke elementer av religiøsitet, fordi det er noe vi må tro på. Dette religiøse elementet gjør marxismen til en doktrine.
Det steinharde politiske konseptet er for lengst gjort til vitenskap og en sannhet. Dersom du og jeg kommer med alternative løsninger representerer, er vi altså ikke bare uvitenskapelige, men vi trosser intet mindre enn sannheten om hvordan samfunnet utvikler seg og det absolutte mål.
Dette er egentlig et paradoks, da sosialismen er utprøvd – og har feilet – i flere variabler, fra Stalins betong-kommunisme, til eurokommunisme, Frankfurterskolen, helt til og med myk-varianter gjemt under den skandinaviske, «velferdsstaten». Velferden er i dette bildet indirekte definert av topptunge statsorgan, partiet og nettverk i fagforeninger (Primært Fagforbundet og Fellesforbundet) og media. Jo rikeligere doser statsstyring, desto mer velferd? Det mente Stalin, Mao, Lenin og Hitler også.
De politiske korrekte mister grep
De som så innbitt mener seg å representere de korrekte meningene faller lett for eget grep. Hvorfor skal vi forutsette at de med riktige meninger (altså vinnerne ifølge ny Morgenblad-norm) til enhver tid befinner seg i gammelmedia, i VG, NRK, TV2, Amedia, Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet? Logikken er så fordummende at den klart nærmer seg det fatale.
En glemmer så alt for lett at Resett i sin helhet har sett dagens lys med betydelig armslag i et kjempestort handlingsrom fra første dag. Dette rommet kan omgjøres til pustehull. En utfordring disse forutsigbare, grå-røde nissene i Oslo-redaksjonene ikke fikser. Rett og slett fordi en der til forsteinelse legger seg på en så enøyd og humørsyk politisk linje at det snart er en karikatur av seg selv.
Sektens merke preger de svulstige redaksjonslokalene, der selvhøytideligheten bare bekrefter tilstanden vi her peker på. Agenda-journalistikken, den påtrengende politiske korrekthet, er så klam nå at en skulle tro at det sitter en hard kjerne ett eller annet sted i tretiden på natta og bestemmer både tema, prioritering og ikke minst vinkling på de fleste saker av politisk betydning i mediene, som så risles ut over folk og land på morgenkvisten. Og fortsetter i debatt-studioene på kvelden.
Ellers kan en ha mistanke om at noen har bestemt seg for hva og hvem som helt konsekvent ikke skal med i nyhetsbildet, i den grad at hele temafelt uteblir. Kort sagt, tilstrekkelig mange er møkka lei gammelmedia til at nettopp Resett holdes levende for lang tid fremover.
Ut fra dette kan vi så drøfte hvem som er tapere og vinnere, holdt opp mot Morgenbladet og andre riddere som nå føler for å peke ut tapere rundt seg.
På vegne av flere.
Les mer av Roy Vega her.