Har du noensinne hørt om «Makt- og demokratiutredningen (MDU)»? I fall svaret er nei så fortvil ikke, du er neppe alene. Det finnes i dag unge nordmenn med stemmerett som ikke en gang var født da regjeringen i 1998 utnevnte et rådgivende utvalg med funksjon som et råd for en gruppe forskere. Rådets oppgave var å gi forskergruppen råd og veiledning på grunnlag av det materiale forskergruppen la fram for utvalget.
Etter hele fem års akademisk svangerskap, hvor så mange som 200 forskere bidro, kunne det endelige resultatet i form av en bok og en NOU se dagens lys i 2003. Barnet fikk navnet Makt- og demokratiutredningen og har under tiden bidratt til hele 50 bøker og 77 rapporter. Den framlagte rapporten finnes også i en forenklet utgave her.
Makt og demokrati
Hensikten med utredningen kan man enkelt si var å definere hva som er makt og hvilken demokratisk innflytelse vi som mennesker, og i dette tilfellet nordmenn, har på denne makten. Makt er et vidt begrep som kan defineres på flere måter, og av mange. I hovedsak forklarer utredningen makt som evnen til å nå et mål, eller skape en virkning, eller slik den endelige rapporten beskriver det som;
«Makten er ulikt fordelt, ved at ressursgrunnlaget for maktutøvelse varierer og ved at de svakere bøyer seg for de mektigeres krav, eller ved at institusjoner og strukturer tjener noen interesser i andre interessers disfavør».
Hvis en skal si noe negativt om dette, så må det være at typisk forskerspråk blir brukt. Det blir noe diffust når ordet «interesser» blir brukt i stedet for «interessenter». Interesse er noe man kan ha i fotball eller frimerker. Bruker en ordet «interessenter» er det mer konkretiserende og vi kan lettere identifisere maktutøveren.
Mer enn en makt
Videre definerer utredningen ulike typer makt så som politisk makt, økonomisk makt og ideologisk makt og ser på hvordan forholdet mellom disse maktforholdene har endret seg og hvilke konsekvenser har maktforhold og maktforskyvning for demokratiets vilkår. Med andre ord hvordan makt utfordrer demokratiet.
For den som spør seg hvordan dette utarter seg i det daglige kan en til eksempel ta markedsmakt. Der det tidligere florerte med forskjellige typer handel og utsalgssteder er det i dag blitt innskrenket til få og ofte bare ett alternativt utsalgsted. Med andre ord så blir markedsmakten i dette tilfellet styrt av noen få. Så kan man diskutere om det er demokratisk at makten innen denne sjangeren sitter hos en liten gruppe som på mange måter bestemmer alt fra hvor du handler og hva du handler til hva du spiser.
Utredningen
Nå er dokumentasjonen som fremlegges i utredningen i mange tilfeller tung akademisk lesning og ikke den typiske sengelektyre. Det kan være utfordrende å lese setninger hvor en må trekke pusten flere ganger før en kommer til punktum, og kanskje det er en av grunnene til at spesielt denne utredningen har fått liten plass i offentligheten. I hvert fall kan det virke som at etter lanseringen så har nyhetens interesse dabbet av og utredningen har fått en heller diskrè tilværelse i diverse politiske miljøers bokhyller.
Hvis det er tilfellet, så er det på mange måter en katastrofe for befolkningen og et hån mot dem som tok oppgaven med å fremstille dokumentasjonen. Allerede i 2003, altså for femten år siden, fikk oppdragsgiveren vite følgende fra utredningens leder Øyvind Østerud;
«En hovedkonklusjon fra Makt- og demokratiutredningen er at det representative folkestyret er svekket i alle ledd. Samtidig øker rettssystemets makt. Stortingsflertallet er i økende grad bundet av lover de ikke er herre over. Domstolsmakten har økt på de folkevalgtes bekostning».
Herre i eget hus
Det mest skremmende med denne uttalelsen er at vi får vite at vi er ikke lenger herre i eget hus. Det beste eksempelet på dette er at Norge, det frie og udelelige kongeriket Norge, har fått tvangsinnført mer enn 11000 direktiver og regler gjennom EØS-avtalen siden 1994. Det er mer enn åtte nye regler i uken, hver uke i 24 år. Nå vil nok den mest ihuga EØS-tilhenger påstå at Stortinget godkjente avtalen og at representantene visste hva de gjorde. Det er i seg selv en egen historie som enda ikke er ferdigskrevet. Det sies at Stortinget er den lovgivende forsamling, men her viser det seg at det er kun i navnet og ikke i gavnet. Dette får vi bekreftet av opplysningene som videre fremkommer fra Makt- og Demokratiutredningen som sier:
«Den mest sentrale endringen av maktforholdene i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer – er i tilbakegang. Folkestyret som regjeringsform er i forvitring snarere enn omforming. Stemmeseddelens politiske kjøpekraft er redusert».
Nå har det gått femten år siden utvalget framla rapporten «Makt- og Demokrati-utredningen». Hvis vi bruker tallene vi presenterte over så har Norge fortsatt ordningen med EØS-avtalen og har i udemokratisk ånd innført over 6000 ytterligere direktiver enda dokumentasjonen om demokratiets forvitrelse var og fortsatt er fremlagt til alle stortingsrepresentanters forlystelse om de bryr seg.
Det er ikke uten grunn at befolkningen i økende grad betrakter både den norske parlamentariske ordningen og parlamentarikerene selv med forakt. Det virker som at disse er mer opptatt av andre representanters gjøren og sine egne taburetter enn befolkningen de er satt til å tjene.
Enda mer urovekkende er det når det faktisk finnes både stortingsrepresentanter, framtredende personer og interessenter som arbeider aktivt for at demokratiet og vår selvråderett innskrenkes ytterligere. Dette er ikke bare en påstand, men faktisk helt sant. Dette ble bekreftet allerede i 2003 da rapporten ble framlagt. Den norske demokratiet er i en alarmerende bratt utforbakke. Ingen har gjort noe for å stoppe utviklingen.
Spørsmålet om hvem som har skyld i denne forvitrelsen som rapporten viser til så er det umiddelbare svaret enkelt; Det er du! Du som avgir din stemme til politikere som betrakter nettopp din stemme som en blanko fullmakt til å handle slik de finner det for godt.