Er han en elsker av kvinner, eller har han et psykologisk kompleks?
«Troskap er for pyser», sier Don Juan, i skuespillet som Molière skrev på midten av 1600-tallet. Tjeneren hans forsøker å snakke ham til fornuft, men Don Juan kan aldri slutte å la seg friste av kvinners skjønnhet. Livet hans er et eneste langt og rastløst erobringstokt, fra kvinne til kvinne. Don Juan søker etter det gode liv med kjønnsorganet som kompassnål. Han kjeder seg til døde når forelskelsen stilner og piken er nedlagt. Don Juan tjener kun én herre: Den evige forandring.
Det er skrevet en rekke verk med den legendariske Don Juan-myten som motiv. Som oftest går det ham ille. Driftsmennesket Don Juan var en hån mot tidligere tiders religiøse verdier og samfunnsnormer. Med seksualiteten som eneste evangelium var han etter gjeldende moral dømt til et liv i fortapelse.
«Sann kjærlighet er den kjærlighet som noen ganger oppstår etter sanselig nytelse. Hvis det skjer, er den udødelig. Den annen slags kjærlighet tørker uvegerlig inn, for den finnes alene i fantasien». Slik beskriver Casanova det i sine memoarer; «Histoire de ma vie». Boken inneholder detaljerte skildringer av alle hans kvinnehistorier. Giovanni Casanova ble født i Venezia i 1723, og døde i 1798 på grunn av en forgiftning som skyldtes hyppige behandlinger mot kjønnssykdommer. På den tiden var medikamentene av et litt annet kaliber enn i dag, og paradoksalt nok gjorde de ham på et tidligere tidspunkt også impotent.
Felles for Don Juan og Casanova var forførelseskunsten. En moderne kvinnebedårer ble i sin tid spurt om oppskriften på hans suksess blant kvinner. «Interesse», svarte han. «Jeg lar henne føle seg spesiell og begjært». Og er det noe vi kvinner virkelig setter pris på, så er det jo nettopp dét. I tillegg avslørte den seksuelle strategen en rekke tekniske knep, og beskrev de mest intime handlinger med den største distanse. Noen mener at dette er urovekkende.
Forfatteren Peter Trachtenberg hevder at en slik atferd dreier seg om en avhengighet på linje med alkoholisme og narkomani, hvor sex er rusmiddelet. I hans bok «Casanova-komplekset», beskriver han hvordan disse mennene bærer på en grunnleggende emosjonell sult og en åndelig fattigdom. De har i følge Trachtenberg et ubevisst syn på kvinner som ansiktsløse gjenstander som kun tjener til deres selvtilfredsstillelse. For dem handler sex hverken om seksuell fornøyelse eller kjærlighet, men mer om et middel til å oppnå en følelse av å være hel, noe de fleste Casanovaer mangler. De bruker derfor, i følge Trachtenberg, sex for å lindre et ubehag som ellers føles nesten invalidiserende.
Skal vi så tolke vår tids Casanovaer og Don Juaner som elskere av kvinner eller egoister med kun egen lyst for øyet? Kanskje er ikke svaret entydig. Handlingsmønsteret vitner jo om både vitalitet og livsnytelse, på tross av tidligere konvensjoner. Betenkelig er det likevel om andre mennesker må ta kostnaden for ens eget frihetsprosjekt. Om livsutfoldelse blir tvangspreget, handler det ikke lenger så mye om frihet heller, tenker jeg. Fra et biologisk perspektiv har dog menn som har lyktes i å forføre mange kvinner, hatt en reproduktiv fordel. Vi kvinner har også ofte en forventning om at menn skal lede an og være den som tar initiativ til sex. Mannen har gjennom historien utvilsomt stått i et evig krysningspunkt mellom natur og kultur. Jeg er kvinne, og jeg spør: Hva mener mannen selv?
God helg!
- Om du har lyst til å lese og diskutere flere av mine tekster, finner du dem her på Resett under «Meninger» og «Underholdning». Del dem gjerne. Tusen takk!