Det begynner å bli en stund siden Sylvi Listhaug ble presset bort av opposisjonen. Og nå er det helt stille på tinget. Hendelsen bør være et skoleeksempel på hvordan en situasjon av denne type aldri bør takles.
For nå sitter Solberg-regjeringen på opposisjonens nåde. De ga seg. De ga dem Listhaug. Mot å få lov å bli sittende. Men dette viser nøyaktig hva som skjer når du gir etter for trusler. De vinner. Du blir redd. De har egentlig oppnådd målet sitt.
For målet er ikke Sylvi Listhaugs avgang. Målet er din stillhet. Din konformitet. Brakt frem av din redsel. For deres konsekvenser.
Nå sitter Solberg-regjeringen og tripper. Gang på gang kikker de seg over skulderen. De tør knapt trekke pusten. For trekker de pusten litt for støyende, er kanskje Moxnes & co over dem igjen. Og det ønsker de ikke. Så de sitter på nåde. Som høns som klamrer seg til en tynn taburettpinne. Det er et patetisk syn.
Vår fiskeriminister har dummet seg ut. Men det er fristende å trekke inn et aspekt her: Når man ikke driver med noe fornuftig, er det fort gjort å begynne med noe ufornuftig.
Frp tør ikke lenger drive Frp-politikk. Da kommer kanskje Moxnes. Og da begynner de med andre ting. Som for eksempel romantikk. Ikke like lurt, men lediggang er roten til mye vondt.
Det står i Håvamål at du aldri skal la dine fiender konspirere mot deg i skjul. Du skal røyke dem ut. Dra dem frem i lyset. Tvinge dem til å tone flagg. Vise sitt ansikt.
Frp og Høyre gjorde ikke det. De kastet sine fiender et ben. De ofret Listhaug. De ga seg. De tagg om nåde. De betalte løsepengene. Det må man aldri gjøre.
De skulle satt hardt mot hardt. De hadde kanskje blitt frigjort fra regjeringskontorene, men de hadde hatt verdens retteste rygg, verdens stolteste blikk. Og Jonas & co ville hatt en helvetes jobb med å styre skuta de hadde kuppet til seg.
Høyre og Frp hadde vært moralske vinnere og folkets favoritter. Ap og Rødt ville vist seg som mannssjåvinistiske kvinnehatere som ødela vår flotte, feminine regjering og tok over som de vemmelige mørkemennene de er. Uten legitimitet. Bare fordi en kvinne sto opp mot venstresidens omfavnelse av islam. Det ville vært en knusende seier.
Men neida. Man bøyde av. Kastet dem et ben. Det benet er det som forfølger regjeringen nå. Moxnes & co ”eier” regjeringen nå. De tør ikke si noe. De tør ikke utfordre. Moxnes & co styrer det hele fra sin komfortable rolle i baksetet.
Å sitte i baksetet og styre er den beste rolle. Da kan man dra i trådene uten å ta kostnadene ved å ha makten.
At Frp og Høyre ville seg selv så vondt er ufattelig. Men la oss håpe at de drar lærdom av denne hendelsen.