Det første intervjuet med Tommy Robinson etter den over to måneder lange fengslingen provoserer og engasjerer. Det er ti minutter av livet ditt du får tilbake om du ser det en gang til. Ezra Levant, fra kanadiske Rebel Media, møter en avmagret Tommy Robinson like etter løslatelsen. Robinson sier i intervjuet: «Jeg er blitt et symbol på noe mye større (enn meg selv)».
Intervjuet skjer i et hjørne av en restaurant. Klirringen av bestikk og prat surrer i bakgrunnen. Ezra Levant, som Robinson selv innstendig ba om å dekke ankesaken, sitter med den gamle kollegaen. Fra før har publikum på Youtube sett den kausjonsfrie Robinson gå fra fengselet og til en ventende bil. Robinson er i videoklippet tydelig svimmel og bemerkelsesverdig avmagret, men like innbitt som før. Robinson sier til BBCs proaktive reporter at han har mye å fortelle til det britiske folket, men ingenting å fortelle til BBC. Slik starter neste nivå i et spill som BBC og dets like akkurat tapte.
Å se Robinson i et intervju med Levant så tidlig etter løslatelsen er sårt, noe Levant er tydelig klar over. At intervjuet varer såpass lenge er fordi Robinson har en enorm vilje. Ved et punkt tar Levant grep og avslutter intervjuet. Da har han fra før sagt at det holdt for mange minutter siden. Robinson, som normalt fremstår som en sylskarp og sterk person med store doser humor og selvironi, klarer knapt å si en hel setning til å begynne med. Han snakker merkelig og fort, nesten uten mening. Han gjentar ord. Kommer ikke frem til det han vil si.
Isolasjon
Men så sier han: «Jeg har ikke hatt en samtale med noen på to måneder, jeg har knapt sett noen. Annet enn i en time av gangen, to ganger, da jeg fikk være med kona og barna mine. Og etter at jeg hadde møtt dem så ble jeg utmattet … bare den ene timen … det var mye (å ta inn), jeg vet ikke, selv etter å ha tenkt så …» Robinson leter etter ordene. Finner dem ikke.
Levant tar samtalen videre til noe som er lettere å snakke om. Robinson forteller om hvordan han ikke kunne ha cellevinduet åpent fordi medfanger spyttet gjennom det. Han hadde vinduet lukket hele tiden i sommervarmen. 23 og en halv time i døgnet. Så fikk han høre om trusselen mot hans kone, at noen ville komme til å angripe henne med syre! Robinson var først redd, men han ville ikke tro på det som annet enn som bøllete trusler. Det kom til ham, som rykter, når han var på sitt svakeste.
Spiste ikke fengselsmaten, har gått ned tjue kilo
Levant og Robinson snakker så om forflytningen fra et fengsel, til et annet fengsel der Robinson satt avsondret fra de andre fangene, så og si hele døgnet. Ifølge Robinson var fengselet han ble flyttet til det fengselet med størst tetthet av muslimer i England. I følge Robinson brukte ledelsen i fengselet akkurat det argumentet for hans sikkerhet. Slik lot de ham «lovlig» være på enecelle, mens majoriteten av fangene hadde relativ bevegelsesfrihet og flyt av aktiviteter ti timer i døgnet.
Robinson spiste ikke fengselsmaten han ble servert. I stedet brukte han de 12 pundene han fikk ukentlig til å kjøpe tunfisk og frukt. «Hvordan smakte maten, Tommy?» spurte de andre innsatte. Selv så han ikke at den ble servert. Fanger flest ser jo at maten blir servert fra et felles matfat. Dør en, så dør alle. Ingen grunn til munnskjenk. Robinson fikk maten servert i et fat på cellen. Han spiste den ikke. Etter løslatelsen slang buksene på ham på vei forbi BBCs reporter. Robinson hadde mistet tjue kilo. Robinson spurte, da han var innsatt, om ekstra penger til å kjøpe mat, uten at det førte frem.
Takker for brev og støtte
Samtalen blir emosjonell. Stotrende og stor på samme tid. Tommy Robinson takker alle som har hjulpet ham. Levant spør Robinson om brevene han fikk i fengsel. Robinson åpner armene og måler: «Jeg fikk seks sekker store som dette. Det jeg forstår er at noe enormt har skjedd. Ikke bare i vårt land, men i hele verden. Jeg har blitt et symbol for noe som verden fremdeles føler seg sjokkert av (å ikke kunne bryte ut av)».
Robinson snakker om brevene. Snakker om brev fra mennesker over hele verden, også fra folk som egentlig aldri har vært interessert i politikk. Han sier at mange av dem føler seg undertrykt (av det som skjedde med ham). Robinson forteller at han brukte fire timer hver dag på å sortere og lese brev; samle dem i forskjellige kategorier. Det, og rutiner som at døren ble lukket opp hver dag klokken tolv, holdt hodet hans sånn omtrent på plass. At andre, mange han aldri kommer til å møte, delte sine innerste tanker og livshistorier betydde mye, sier han, flere ganger. Brevene flommet i en tid der han så kona og barna bare to ganger. Nærhet kom fra hele verden.
Levant ser at det er nok, vil runde av. Men Robinson er ikke ferdig. «Det er det samme som skjedde i 2012. De kan ikke bare la meg gå. Jeg må møte dem igjen. Jeg må i retten igjen. De kommer til å prøve å gjøre alt dette (mot meg) igjen! Det er en mørk sky som alltid henger over deg.»
«Vi skal ikke lede deg», ler Levant, Robinson tar hånden hans, «for du er ikke en man kan lede …» De ler sammen, snakker uforståelig, med et slags gass-språk. Venter. «Tommy, jeg har sagt at du er den siste løven. Kan du være 10 % mindre Tommy Robinson? 90 % Tommy er bedre enn noen som helst! Så blir du ikke fengslet i fremtiden».
Robinson må sette seg tilbake. «Jeg blir emosjonell», sier han. Levant sier etter litt latter, mumling og stillhet: «Jeg er så glad for at du er løslatt, gå til familien din!»
Verdien av det som er i ferd med å skje – Mumlers kommentar
Man bør mumle stille etter slikt. Likefult er det det motsatte som hjelper. Robinson selv er oppgitt over at det ikke er over. Han er faktisk bare ute på kausjon. Et personlig helvete på pause. Samtidig forstår han at hans personlige sak nå er større enn noensinne. Med et mektig advokatteam i ryggen (finansiert av menigmann som har sendt småsummer) er det britiske rettsapparatet plutselig i tvil om seg selv. Hva nå? Har Robinson et poeng?
Hei, Klungtveit i Filter Nyheter! Hvorfor er Robinson sluppet fri på kausjon? VG – er Robinson ytre høyre? Dere andre: Men noe da; det er det minste dere kan klare! Ikke bare oversett bloggeren «The secret barrister».
Ikke uventet fokuserer hele det venstrevridde og europeiske kobbelet av «respekterte» medier på at det kommer en ny høring. (Hva skal dere fokusere på om den høringen sier det samme?) Det er så patetisk at man hører sitt eget sukk stige over samtiden. For en som nitid og gjenstridig har kastet bort omtrent et kvarter på Twitter hver dag etter Robinsons fengsling, for å slik uvitenskapelig lodde stemningen for/mot Robinson, er utfallet av ankesaken interessant i en slags opphøyd matematisk uløselig formel: Var det bare gode advokater som skulle til? Trodde «dere» ikke at Robinson var holdt av nok til at det kunne skje? Var «dere» så ignorant? Og hvem er «dere» egentlig? Vet «dere» det selv? Robinson har et psevdonym for å beskytte familien (mot å blant annet bli syredynket).
Robinson kan dere bli bedre kjent med her, der han hoder en lengre tale ved Oxford Universitet. For en «thug»! Eller?
Lykkelig (foreløpig) slutt
Robinson la 2. august ut en videosnutt der han forteller om en ferie han og kona bestilte for et år siden. Den gang uvitende om hva som kom til å skje i mai 2018. Det er en reise som begynner fredag 3. august. To dager etter løslatelsen. Det er så man blir religiøs. I hvert fall er det ikke vanskelig å unne Robinson en ferie med familien. Mumler ut. Kommentarfelt inn.