Jeg er over gjennomsnittet interessert i å forstå mennesker. Etter lang tid med studering av venstresidens miljøer og de krefter som rokerer der, kostet jeg støvet av ei gammel bok som jeg har, The Ominous Parallels av Leonard Peikoff, og oppdaget noe som jeg tror du bør vite.
Hitlers makt var avhengig av en utbredt anti-fornuft grunnholdning. En holdning som ingen politisk bevegelse kunne skapt eller opprettholdt for egen maskin. De innløste på slagordene til en bevegelse fra det nittende århundre. En som rådet i alle land i Europa, men som var sentrert og kanskje hadde sin største innflytelse i Tyskland. Denne bevegelsen, som definerer selve avvisningen på opplysningstidens ånd, kalles på vanlig tunge for romantikken.
Romantikkens holdninger var at mennesker er begrenset til en overflateverden. De erklærte at kilden til sannhet er følelser. Mennesket er ikke et rasjonelt vesen, men et følelsesmessig vesen.
Fiendtlig innstilt til objektive vitenskapelige metoder, tok romantikken inn over seg subjektive fantasier basert på en indre verden av intense følelser. Hånlig mot den såkalte grunne aristoteliske logikk, påstod de stolt at virkeligheten de skapte glitret med dybde og forståelse. Eller for ethvert rasjonelt menneske, uendelige kaotiske motsetninger mikset i vis-à-vis og vise versa. Forakt for den statiske verden med objektive prinsipper bygget på opplysningstidens tenkere, nektet de eksistensen av disse prinsippene. Romantikkens dynamiske virkelighet var en gjenopplivning av de urgamle teoriene til Heraclitus. Han mente virkeligheten er en strøm av forandring, uten enheter eller handling, eller noe som handler. Det er en kaotisk strøm som mennesker ikke kan forstå.
Det finnes ikke noe slikt som sannhet, forklarer Hitler. Verken i den moralske eller den vitenskapelige oppfatning. Eller som den kjente nazisten Joseph Goebbels ytret; viktig er ikke hva som er riktig, men hva som vinner.
Pragmatisme fører til relativisme. En idé som pragmatikeren holder, må bedømmes basert på en bestemt situasjon. Hva som er sant i dag, behøver ikke være sant i morgen. Derfor er sannhet et subjekt for metamorfose. Det er ingen respekterte objektive prinsipper, ikke på noe nivå. Det finnes ingen grunnleggende standard for alle. Konsekvensene av slike holdninger er uovertruffen intellektuell flukt.
Det betydde ingenting for nazistene om mennesker lystret ordre på dogmatisk eller pragmatisk grunnlag. Det som betydde noe var at de lystret. Hitler foretrakk at de handlet på bakgrunn av begge. Dogmatikk ga han en overnaturlig aura og pragmatikk ga han all den fleksibilitet han kunne ønske. Dette førte til at hans ytringer ble til sannhet, helt til han motsa seg selv. Da ble motsigelsen den nye sannhet.
Siden mennesker ikke er like, skaper hver gruppe sin egen sannhet. Denne sannheten er uavhengig fra andre gruppers sannhet. For å endre din sannhet må du endre din identitet. Dette er doktrinen av sosial subjektivisme anvendt i etikk. I går var det to kjønn, i dag er det sekstitre og i morgen er det nittisju…
Implisitt i dogmatisme og i pragmatisme er en tredje teori, delvis metafysisk delvis epistemologisk, men fundamentalt til nazismens utgangspunkt. Subjektivisme basert på identitet.
At menneskers ytre karakteristikk dikterer deres indre prosesser. For eksempel menneskers holdninger, følelser, konklusjoner og synspunkter. Mennesker med like ytre karakteristikker har samme identitet, og sannhet er særegenheter som stammer fra definitive former for kollektiv bevissthet. Slik skaper hver gruppe sin egen sannhet. Sannhet for oss og sannhet for dem.
Derfor må tidligere justisminister Amundsen ha et bestemt tankemønster basert på sin identitet. Hvit, mann, fremstår som heterofil, maktposisjon, en bestemt gruppetilhørighet og derfor et subjekt for hat, fordi en av de viktigste grunnmurene i kollektivisme er altruisme. Den fundamentale leveregelen at menneskets høyeste verdi er selvoppofrelse. Altruisme betyr ikke godhet, velvilje eller lignende. Slikt er bare mulig for egoister, som handler på bakgrunn av egne ønsker. Altruisme betyr at alle andres velbehag må få øverst prioritering før din egen eksistens.
Nazisten verdsetter følelser over fornuft og altruisme er overlegen ego. De aksepterte helhjertet dette synet på begge grunnlag. Sannhet er subjektivt. Moral varierer på bakgrunn av gruppens kollektive sannhet. Etiske idealer er fraværende objektivitet. Det finnes ingen absolutt sannhet, bare vår sannhet. Noe som dikterer at følelser er dekret.
Venstresiden i Amerika har nok kommet lenger i sin dyrking, men håpet er at de mekanismer innenfor det politiske systemet mestrer å holde alt-left på minst en armlengdes lengde. For det eksisterer kun to grunnleggende metoder hvordan mennesker kan håndtere hverandre. Fornuft eller tvang. Siden romantikken avviser fornuft, er den eneste metoden å benytte den siste av de to. Absolutt dedikasjon til det kollektive over individet fullfører oppgaven med total dyrking. Altruisme gjør tvang moralskt sanksjonert. Maktbruk er ikke bare en uunngåelig fornuftig handling, men en positiv dyd. Rettferdighet. Sosiale rammer i denne oppfatningen krever tvang mot det ikke ofrende individet og insisterer på at ego må utslettes. Slik blir moral sammenføyd med voldsbruk og et styrende prinsipp for samfunnet.
Ideologien som gjør nazister så fryktelig farlige, er også hva som gjør identitetspolitikk og nazisme så skremmende likt. Slagordene er endret, men metode forblir de samme. Det er uunngåelig at enhver bevegelse som følger en slik anti-fornuft grunnholdning til slutt ender opp akkurat like blodig som nazistene selv.
Symptomene på denne samfunnsykdommen er relativt enkel å oppdage. Fra Siv Jensen i indianerkostyme til undertrykkende farge på plaster til kvotering innen offentlig sektor. Alt er basert på den samme ideen om at menneskers ytre karakteristikker bestemmer deres indre prosesser. Dette er selve essensen av fordommer. Det er paradoksalt og observere at de som ofte anklager andre for å være hatefull faktisk er de som praktiserer det mest.
Ekte liberale individer lukter lusa på gangen. Uavhengig av hvilke hodeplagg dere bruker, hvilken banner dere marsjerer under eller hvilke ord dere prøver å stemple andre med.
Alle mennesker har sine egne særtrekk, styrker, svakheter og sine negative sider. Vi er først og fremst individer og skal behandles deretter.