Vi hører ofte om kulturforskjeller som medfører uvante utfordringer for servicearbeidere innenfor tjenestetilbydende sektor. Spesielt virker det som at sosial- og helsesektoren ofte er utsatt. Men vi har også konkrete tilfeller innen andre yrkesgrupper som opplever at det er mer enn simple misforståelser som ligger til grunn for at alvorlige kriminelle handlinger blir begått mot dem.
Det verste som kan skje er at noen mister livet, og det vet vi har alt skjedd mer enn en gang. Nå sist var det en ung mann på 18 år som ble drept og mistet muligheten til et langt og rikt liv nærmest før det hadde startet. Men utfordrende er også de daglige «mindre» alvorlige hendelsene hvor psykisk og fysisk voldsbruk er rettet mot norske servicearbeidere som gjør sitt ytterste for å ivareta alle de har befatning med. Her er noen typiske historier fra hverdagens «nye Norge»;
Opplevelse på sykehjemmet
Ett tilfelle vi er gjort kjent med og har undersøkt er fra et sykehjem i Fredrikstadområdet hvor allmentilstanden til en eldre herre av utenlandsk opprinnelse var blitt dårligere og medførte sykehusinnleggelse. I likhet med det de fleste av oss ville ha gjort, så møtte da også familien til vedkommende «pasient» opp på sykehjemmet. Men det viste seg snart at dette var langt fra noen alminnelig ydmyk familie med forståelse for hva et sykehjem kan eller skal tilby.
Da dette ikke var et øyeblikkelig sykdomstilfelle tok det et par timer før rekvirert ambulanse dukket opp. I løpet av ventetiden overbelastet familien pleierne ved at de uten stopp utløste sykehjemmets pasientalarm. I tillegg fikk de mat servert fire ganger, men maten ble sendt tilbake like mange ganger med beskjed om at maten var «haram», altså uspiselig for en muslim.
Den fortvilte pleieren fikk da laget noen brødskiver med ordinært bringebærsyltetøy til dem, men dette var heller ikke innenfor familiens forventning til servering, så maten ble bryskt avvist og kastet med beskjed om at gelatinen i syltetøyet inneholdt stoff fra dyrehud, noe som er en av bestanddelene i gelatin.
Da ambulansen omsider ankom ble det igjen bråk fordi de alle (mor og 3 voksne døtre) ønsket å være med ambulansen til sykehuset. Ambulansesjåføren påpekte at kun én pårørende kunne være med. Da trekker i protest en av døtrene i alarmsnoren igjen, noe som medførte at sykepleieren hevet røsten og gav beskjed om at dette ikke var greit. Da får sykepleieren et slag i ansiktet så det suser av en av døtrene.
Leder for Helse og Velferd i Fredrikstad kommune, Anne Line Dahl, kan ikke erindre hendelsen, men Resett har sjekket ut på annet hold og kan bekrefte denne saken.
Dårlig opplevelse
Historier som den over er ikke uvanlig. Undertegnede har ved selvsyn sett representanter fra våre nye landsmenn, som ikke har likt situasjonen de er i, ta seg til rette med trusler og vold mot vettskremte NAV-ansatte. Det er ikke uten grunn at NAV-kontorene har vektere som oppholder seg i NAVs lokaler under åpningstiden.
I tillegg sitter en opplevelse fra et sykehusopphold i Oslo friskt i minne. En dame, også hun av utenlandsk opprinnelse, sparket illsint etter en sykepleier fordi hun ikke fikk den oppmerksomheten hun mente hun fortjente. Hun følte seg tilsidesatt og konkluderte derfor at betjeningen var rasister. Det spesielle med situasjonen for meg som bivånet skuespillet var at vedkommende sykepleier på det tidspunktet sammen med kollegaene tok seg av en annen pasient som var i aller siste fase av livet. Også den pasienten var av utenlandsk opprinnelse.
Hvem sin skyld er det?
Vi prøver på ingen måte å underslå at det skjer tilsvarende med «etnisk norske» i hovedrollen. Problemstillingen blir likevel annerledes når de som i utgangspunktet ikke har hatt noen rettigheter eller tilknytning til Norge ikke godtar vårt sosialsystem eller andre generøse tilbud og heller forlanger mer enn hva vi andre kan få. Et totalt uforberedt norsk servicesystem står ofte lamslått og forvirret tilbake etter å ha opplevd hendelser og vanskelige situasjoner med fremmedkulturelle.
Så kan man da undres over hvem som er skyld i at episoder som overnevnte skjer, og det i stadig økende grad. Selvfølgelig så er først og fremst vedkommende som utfører ulovlige handlinger skyldig. Men vi må også adressere den naive praksisen som norske myndigheter fremviser hva angår «opplæring» eller «informasjon» til våre nye landsmenn og midlertidige gjester.
For mange nordmenn har den norske «godhetsånden» og «viljen til å hjelpe» blitt sterkt redusert. Vår velvillighet er erstattet med motvilje og irritasjon over at vi kun blir oppfattet som forvaltere av et overflødighetshorn. Det virker som våre nye fremmedkulturelle medborgere får vite alt om sine rettigheter og lite eller ingenting om sine plikter.
Risiko
Den norske lagånden er et velkjent begrep, og de fleste av oss er klar over at vi alle står på foregående generasjons skuldre slik som neste generasjon må kunne forvente å stå på våre. Problemet som neste generasjon risikerer å få er at vi på grunn av vår dumsnillhet tilvender nye borgere til å nyte uten først å yte.
Men det er ikke bare utsiktene til redusert økonomisk framtid, som vil forsure samfunnet. Når forvitringen av det «norske» har kommet langt nok, kan uforusette ting skje, og Norge vil oppleve tilstander som vi ser i land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Hva gjør vi da?