«I begynnelsen var Ordet», skrev apostelen Johannes i et evangelium som senere ble redigert inn i Bibelen. Dette skjedde lenge etter at menneskene hadde utviklet fenomenet ”kultur”. I vår forstand betyr nok det at det at «Ordet» da representerer begynnelsen på menneskenes kultur, og dermed at det bare er gjennom kultivert språk at vi kan oppnå en felles forståelse av både natur og kultur. Communicare betyr som kjent: ”å oppnå felles forståelse”.
Men språk kan være både fredelig og voldsomt, og ikke alltid like lett å forstå. Før i tiden ble man konge fordi man gikk først i striden, og var flinkere til å sloss enn folk flest. De tok altså makten ved hjelp av sverd og voldsbruk. Siden den gang har det, i tillegg til volden, også blitt gjort flittig bruk av pennen. Slik som taleskriveren gjorde i kong Haralds berømte tale i dronningparken for to år siden. Noen hevder fremdeles at pennen er skarpere enn sverdet. Spesielt de som lever av å manipulere menneskenes følelser med ord og retorikk.
Det er vel ikke helt sikkert at det var kongens egne tanker som ble uttrykt i denne talen. Om det ikke var det burde han ikke ha holdt talen. Nå er det ikke bare tanker og ord lenger. Tanker og ord ble til gjerning. Norge ble delt ved disse ordenes kraft. Men gjort er gjort, og kanskje kongen nå heller burde følge et råd om å gå først i striden igjen. I den gode striden for å ta vare på og beskytte det folket han er konge for (enn så lenge). For jeg minnes også at kongen ved en annen anledning har sagt (og det var med egne ord): Hele Afrika kan ikke bo i Norge.
Om han bruker penn eller sverd er det samme for meg. Men han burde begynne sin nye gjerning med å kutte ut, eller ned, på disse globalistiske, multikulturalistiske taleskriverne. Da vil nok alt gå så meget bedre. Selv om ikke Allah går med på det.
Tro, vilje og evner
Å tro, det er noe man gjør når man ikke vet, men likevel vil ha en forklaring. Mange beslutninger er blitt tatt på grunnlag av tro, i mangel på sikker viten. Det ikke lar seg gjøre å vite alt. Men det har aldri vært mangel på sikker tro. Eller rett og slett overbevisninger om at det man tror er rett. Jeg nevner bare ”heksejakt”.
Noen mener visst at begrepet ”heksejakt” tilhører fortiden, men mange pennesvingere i mange medier ser ut til å trives godt med denne geskjeften ennå. Jarl Waage er en av dem. Han forsøker med både tro og med vilje å jakte på sine meningsmotstandere ved å bekrive dem som onde, hjerteløse og kyniske. Han evner likevel ikke å vise til noen konkrete utsagn eller hendelser som kan bekrefte hans utsagn. Så, hva er han da, denne Waagehalsen? Ville han bestått flyteprøven om han ble beskyldt for det samme?
Sannsynligvis er han bare én som tror på det han selv skriver sier, og tenker at han er en av de gode og rettferdige i verden, og at alle vi som ikke ser verden slik han gjør må være hekser, skurker og troll. Jeg tror (jeg vet det ikke) at han er en av de mange som ikke trenger bevis for å mene noe som helst, og at han ikke evner å tenke logisk. For Jarl Waage er en følsom fyr, og å føle er nok for han og hans like. Det er nok å føle for å trives i en flokk – når alle i flokken er enige om å være, og å fremstå som, de gode og mest rettferdige i verden.
Dette er ikke noe jeg vet, men det er vel den mest logiske forklaringen på at han og hans meningsfeller ikke er mottakelige for rasjonalitet og fornuft, tror jeg. Det er vel også grunnen til at naiviteten har så gode vekstvilkår i vår tid. De naive tror på Gud (eventuelt Allah eller Jehova) og rettferdighet, uten å innse at de to ikke har noe med hverandre å gjøre.
Forestille, skape og erfare
Rettferdighet har med valg å gjøre. Det handler i stor grad om prioriteringer. Da må den som velger å være rettferdig forestille seg hva som er rettferdig, for å kunne velge dette. Det er vel det de gjør de som vil at ”hele verden” skal bo i Norge. Konsekvensene av dette fromme ønsket om rettferdighet er det derimot langt vanskeligere å forestille seg. Konsekvenser må erfares før det kan skapes nye forestillinger om hvorvidt rettferdighet virker eller ikke.
Fantasi, evnen til å forestille seg noe som ikke finnes ennå, er langt viktigere enn troen på at verden blir rettferdig bare man ønsker det sterkt nok. Dette er jo valget politikere står i hver eneste dag: Hvem er det de skal skape rettferdighet for? Svaret er selvsagt at det folket som har valgt dem skal prioriteres foran andre folk.
Altså: Norge først! Ikke så ulikt ”Alt for Norge! ”
Konsekvensen av å ikke velge dette er at politikerne blir oppfattet som forædere mot sitt eget folk. Og det er det etter mitt syn faktisk en del rettferdighet i. For det er nettopp det som erfares i vår tid. Det er bare de selvrettferdige politikerne som har mistet viljen og evnen til å innse dette. Fordi de investerte alt for mye i seg selv, og sin egen følelse av å være snill og god for alle andre enn de som valgte dem. De tenkte for lite på det folket de skulle tjene. Da fortjener de ikke bedre, og det er en helt rettferdig erfaring.