I går kom nyheten om at NRKs Jarle Roheim Håkonsen begynner som kommunikasjonssjef for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Han går rett fra den synlige rollen som Dagsrevy-anker. Ap-leder Jonas Gahr Støre er fornøyd:
– Jeg er veldig glad for å få Jarle Roheim Håkonsen med på laget. Han er en erfaren og svært dyktig journalist. Håkonsen vil få en viktig jobb i å lede teamet som skal bistå meg og de andre stortingsrepresentantene i å kommunisere Arbeiderpartiets politikk, uttalte Jonas Gahr Støre i går.
Roheim Håkonsens jobbskifte reiser flere spørsmål og er problematisk. For det første bør NRK bringe klarhet i hvor lenge han har vært i dialog med Arbeiderpartiet om denne ansettelsen. Det er helt klart et habilitetsspørsmål i forhold til den politiske journalistikken og den rollen Roheim Håkonsen har hatt i redaksjonen og som intervjuer. Det er ikke tilfredsstillende kun at NRK har suspendert ham fra og med i går da nyheten kom. Ansettelsen må ha vært en lengre prosess, her bør NRK gå gjennom alle sakene han har vært involvert i.
Dernest viser dette hvilket samrøre det er mellom journalister, politikere (og forvaltning) i dette landet. Og det er heller ingen stor overraskelse at det er til Arbeiderpartiet Roheim Håkonsen går. Hva kan man egentlig forvente når kringkastingssjefen er en betrodd Ap-mann, som også har en fortid i SV.
I 2017 var Jarle Roheim Håkonsen en av to programledere for de mange partilederdebattene på NRK. Her stiller alle klar til dyst, det er hundretusenvis av seere, det gis terningkast og er en viktig måte å påvirke tvilere. Hadde Roheim Håkonsens politiske sympatier noen innvirkning på hans væremåte og spørsmålsstilling? Arrogante journalister vil sikkert påberope seg «profesjonalitet», men det er ikke troverdig som en standardforklaring.
Man må med nødvendighet undre seg på hvor lenge Roheim Håkonsen har vært i dialog med Ap. Har han i årevis tenkt på en partijobb som et mulig neste karrieresteg? Skulle dette dermed ikke ha noe så si for hans journalistiske integritet?
Usikkerhetens pris
Vi mangler en uavhengig «presseånd» i dette landet. Avhengigheten av offentlige støtteordninger, at det er mange journalister om beinet og et samrøre av politiske og økonomiske interesser i eierstrukturene har gjort journalistene altfor servile. Min erfaring fra å vandre i gangene i norske medieredaksjoner er at det er en servilitet og konstant opportunistisk posisjonering blant dem.
Det er akseptert at man bytter jobb mellom mediehus i stort omfang. Og hva tror man det gjør med lysten til å kritisere andre aviser og kanaler? Selvfølgelig blir den liten. Ikke lurt å sitte i TV2 og «gå etter» NRK hvis man kanskje en gang har bruk for å bytte jobb nettopp fra den ene til den andre.
Og så er det andre jobber «etter journalistikken». Jarle Roheim Håkonsen gikk rett til Arbeiderpartiet. Men Håkonsen er en stjerne. Andre, mindre profilerte og «politisk betrodde» folk må gå til en info jobb i et (Ap-styrt) departement, kanskje. Eller de går til PR-bransjen hvor det offentlige er en stor kunde.
Jarle Roheim Håkonsen skal nå bli sjefsspin-doktor for Jonas Gahr Støre. Mange vil mene at han har gått en god skole allerede i Thor Gjermund Eriksen-styrte NRK. Håkonsen vil bli en mektig person. Det er mange kommunikasjonsjobber direkte i Ap, eller i organer styrt av Ap-sympatisører. Det er all mulig grunn til å tro at norske journalister og redaktører kommer til å vise stor velvillighet overfor Roheim Håkonsen. Det er alltid greit å kjenne noen i Ap skulle man trenge en litt mer avslappende og sikker jobb enn den som er å finne i mediebransjen.
Slike «hensyn» er dessverre utbredt i Medie-Norge, husk det neste gang du ser Dagsrevyen, Dagsnytt 18, Ukeslutt eller leser et intervju.