Etter tusenårsskiftet har verden opplevd en pengepolitikk uten historisk sidestykke. Etter at teknologiboblen sprakk tidlig på totusentallet fikk vi en ny boligboble i 2008. I hele denne perioden har man opplevd en aggressiv pengepolitikk i form av lave renter og tilførsel av likviditet.
Dette har sentralbankene gjort for å stimulere til ny økonomisk vekst.
Enhver sak har to sider, og i dette tilfellet har vi debitorer eller låntagere som har blitt tilført «oksygen» i form av rekordlave renter. På den andre siden sitter långivere, sparere, det vil si kreditorene. Disse lever på et minimum av oksygen og er i ferd med å kveles. En typisk sparer er en pensjonskasse som krever en realavkastning på 7-8 % årlig for å kunne møte sine fremtidige forpliktelser. Eksempelvis har statlige pensjonskasser i USA sparemidler tilsvarende USD 2 600 milliarder. Men fortsatt så har man en underdekning på USD 1 400 milliarder. Man kveles sakte på grunn av svak avkastning forårsaket av lave renter.
Sentralbankene ser dette problemet. Debitor har mottatt en overdose oksygen og har påført verden et feilinvesteringsproblem. Kreditorene derimot kveles av denne politikken. Og nå må man snu før det er for sent.
Resultatet av dette problemet vil bli høyere renter. Utfordringen er at dette vil skape stress og problemer for høyt belånte stater, bedrifter og husholdninger. Noe som truer med å forårsake en resesjon.
Situasjonen for verdens sentralbanksjefer er vanskelig. Man skal sørge for at pengepolitikken reverseres, og man forsøker å dosere slik at begge «pasientgruppene» overlever. Risikoen er stor for at mange av debitorene kveles av høyere renter og at sentralbankene derfor på nytt må stimulere debitorene.
Powell, Draghi og andre skal ta et oppgjør med mange års ellevill pengepolitikk. Dette kan se ut som en umulig oppgave.
Vi lever i interessante tider. Vi står definitivt ved et veiskille.