Det som jeg liker aller best med Resett er meningsbrytningene. Den dagen vi ender opp som et ensidig propagandarør for høyresiden blir det kjedelig. Man vet hva man kommer til å lese. Det er som å gå i kirken. Det er jo ingen vits. For du vet hva presten skal si.
Så en god nettside har meningsbrytning. Den er litt «ute av kontroll», men ikke så ille at det bare blir kaos. Det er litt som å gå på restaurant. Du har lyst på det lille ekstra som du ikke helt forventer, men du orker ikke noe som er helt corny.
Et nettsted må være friskt. Ferskt. Med meningsbrytninger. Noe av det morsomste på Resett er kommentarfeltet, og kommentarfeltet på Resett er jo allerede blitt et begrep. Det synes jeg redaksjonen skal være stolte av!
Vi på høyresiden er ikke alltid enige med hverandre. Og det skal vi ta vare på.
Venstresiden har en lei tendens til å bli en monoton menighet. Det vil aldri vi bli. Til det er vi for mange menn her.
Menn har store egoer og høye tanker om seg selv. Alle kjemper vi for å komme opp og frem og bli hørt og sett. Dette skaper også liv og røre.
På venstresiden er det mere slik at man underkaster seg paroler. Et unntak er Bjørnar Moxnes som er et friskt innslag. Kudos til ham. Mer sånne og færre bleke og kjedelige som Audun Lysbakken.
Politikk er å ville. Hvorfor gå inn i politikken om du ikke vil noe? Er det gratis P-plass? Kantina?
Politikere må ville noe. I Italia ser vi den nye innenriksministeren gå helt amok. Han vil noe. Han vil gjøre Italia vakkert igjen, og han står på. Kaster ut folk og rydder opp. En fantastisk mann. Vilje er ordet.
Vi har fått et stygt virus til landet. Det kalles korrekthet. Vi har blitt mer opptatt av å være korrekte enn å ville noe. Det er farlig.
For det mest korrekte man kan være er å være dau. Å leve er ikke å være korrekt. Å leve er å ville noe. Ønske noe. Og så skal det være lov å kjempe for det. Innenfor lovens rammer, så klart. Å leve er å kjempe. For det man har kjært.
Men vi har fått et slags nytt samfunn. Hvor folk ikke lenger kjemper. De er i stedet korrekte. Passive. Men da får man en ny slagside: Klagingen.
Folk forventer at ting legges i fanget på dem. Gratis. Og så klart gjør de det. Det er jo egentlig bare logisk. Skal man lære opp folk til ikke å kjempe må man jo gi dem mat. Det er jo det som skjer i dyrehagen. Når man fratar noen muligheten til å kjempe må man gi dem mat. Det er logisk.
Når dagens unge er mer opptatt av å være korrekte enn å kjempe, så vil de forvente å bli matet.
Vi er på ville veier. Vi må begynne å kjempe igjen. Innenfor lovens rammer, så klart. Et spill uten regler er ikke noe gøyalt spill. Du kan ikke bare denge motstanderen i huet med LUDO-brettet bare fordi det ikke går din vei. Vi skal ha regler. Men vi skal også ha kamp.
Kiving er bra. Kamp er fint. Det får frem det beste i oss. Et samfunn uten kamp og konkurranse er et dødt samfunn. Et kjedelig samfunn. En dyrehage hvor alle de ville dyrene bare tasser rundt i ring og selvstimulerer mens de venter på neste mating.
Er det slik vi har blitt?