Den svenske modellen, eller den nordiske modellen for øvrig, er svært populær på den amerikanske venstresiden. Skandinaviske velferdsstater benyttes gjerne som eksempler på vellykket sosialisme, til tross for at velferdsmodellene er helt avhengige av nettopp markedsøkonomi.
– Den svenske modellen er populær blant mange medlemmer av den amerikanske venstresiden, som ser et progressivt himmelrike, et sunt sosialdemokrati med en altomfattende velferdsstat. Men dette bildet er utdatert, skriver Henrietta Horn i the American Interest.
Horn hevder at boblen sprakk i 2015, da Sverige tok imot mer enn 160 000 asylsøkere. Gråtkvalt stod daværende visestatsminister Åsa Romson fra Miljöpartiet og annonserte at Sverige var nødt til å innføre grensekontroller. Dette markerte begynnelsen på en ny tid, der diskusjonen om innvandringens størrelse langsomt har begynt å få innpass i det offentlige ordskiftet i Sverige.
Sverige, som opplevde hungersnød i 1860-årene, bygget i årene etter 1900 det som skulle bli en av verdens mest vellykkede økonomier. Landet bygget sin velstand på markedsøkonomien, og dro fordel av sin homogene befolkning, der bøndene ikke hadde opplevd føydalsamfunnet, og konsensuskulturen som bidro til stabilitet og orden. Det hjalp også at landet klarte å holde seg utenfor to verdenskriger. I Norge krympet økonomien med om lag 10 prosent under andre verdenskrig, mens den vokste tilsvarende kraftig i Sverige.
I 1850 lå svensk BNP per innbygger på nivå med det globale gjennomsnittet, mens det i 1965 hadde økt til å være tre ganger så høyt som det globale snittet. I løpet av 1900-tallet etablerte det svenske sosialdemokratiet seg som hegemonisk statsbærende i Sverige. Under den kalde krigen var man nøytral utad, med bak lukkede dører samarbeider svenske myndigheter med andre vestlige land, samt NATO.
Rundt 1968 begynte den svenske venstresiden for alvor å bli inspirerte av en ytterliggående, venstreradikal ideologi som omfavnet venstreekstremistiske revolusjonære utenfor den industrialiserte verden. Henrietta Horn skriver at denne nye radikalismen tok over mye av Socialdemokraterna, byråkratiet og til og med det lutherske statskirken. Sverige ble med tiden fokusert på å fremme venstrevridde regimer i fattige land, og sponset for eksempel det sosialistiske eksperimentet i Tanzania med hele 7 milliarder dollar. De store pengene i Sveriges bistandsbudsjett gikk til venstrevridde regimer.
Noen svenske venstrevridde, som Birgitta Dahl, gikk så langt at de til og med stemplet konstateringer om Røde Khmers folkemord i Kambodsja som løgner. Dahl ble i 1994 for øvrig utpekt til den svenske Riksdagens talsmann, en posisjon tilsvarende stortingspresidenten i Norge, helt uten å måtte svare for sine uttalelser om Kambodsja.
Etter kommunismens fall fornyet den svenske venstresiden seg. Man begynte å snakke om Sverige som et rasistisk samfunn, med frykt og hat for «de andre». Man presenterte seg selv som forkjempere for globalisering. Dette ledet i sin tur til at man innførte et av verdens mest liberale innvandringsregimer. På tross av at alt dette til å begynne med ble drevet av venstresiden, ble disse holdningene også etterhvert gjeldene på høyresiden. Fredrik Reinfeldt, som utbasunerte i valgkampen i 2014 at det ikke fantes penger for annet enn innvandring, kalte også det militære forsvaret for en «særinteresse». Resultatet av dette er at offentlig pengebruk på det svenske forsvaret nå nærmer seg kun ett prosent.
Mens Russland simulerer et atomangrep på Sverige fremholder den svenske regjeringen at de lar seg veilede av sin «feministiske utenrikspolitikk».
I likhet med både lærere og helsepersonell, er også politibetjenter nedlesset i papirarbeid, og svært mange gir opp og slutter. I de senere år har hele tusen politifolk forlatt politiet i Stockholmsregionen, og etterlatt 1300 betjenter i en storbyregion med 2,2 millioner innbyggere.
I svenske klasserom har lærerne mistet sin autoritet, det er kaotisk, og produsenter av øreplugger retter nå sin markedsføring mot barn og unge, som bruker ørepluggene for å slippe alt støyet på skolen. Kriminaliteten øker kraftig, mens antall oppklarende hendelser stuper. I 2015 ble kun 4 prosent av alle innbrudd oppklarte. Samtidig er ventetidene i helsevesenet svært lange. For å redusere ventetidene har regjeringen besluttet at man skal ha rett på time hos allmennlege innen syv dager, og hos spesialist innen ni dager. Dette er blant de lengste ventetidene i hele Europa, men selv dette makter ikke det svenske helsevesenet å oppnå.
Det innvandringskritiske Sverigedemokraternas kraftige vekst har omsider omvandlet det svenske politiske landskapet, og de andre partienes motvilje mot det nasjonalkonservative partiet har resultert i at den borgerlige alliansen har nektet å ta makten i landet, på tross av det er en ikke-sosialistisk majoritet i Riksdagen. Dette har i sin tur bare sørget for at SD har kunnet vokse raskere. En drøy måned før valget viser målingene at partiet kan få så mye som en fjerdedel av stemmene.
En ting er imidlertid helt sikkert ifølge Horn, og det er at Sverige i overskuelig fremtid vil være dømt til å styres av svake koalisjonsregjeringer, så lenge ingen av de etablerte partiene strekker ut en hånd til Sverigedemokraterna, og går i regjering med dem.