Det nærmer seg årsdagen for mediekanalen og nyhetsformidleren Resett, som på demokratisk forbilledlig vis slipper til «folk og fiender». I den forbindelse må jeg fortelle om en underlig drøm jeg hadde. Først litt «gammel» psykologi i og med at jeg kommer inn på drømmefeltet.
Freuds hovedbudskap var at alle drømmer bar preg av ønskeoppfyllelser, og det kan sikkert stemme ved mange tilfeller. Men ikke denne drømmen, som forekom meg virkelighetsnær på en marerittaktig måte:
Redaktøren av Resett ble oppringt av en mann som presenterte seg som Laurentius Gulag. Han ville møtes for en samtale, da Gulag hevdet at han selv var et særlig kunnskapssøkende menneske, ja han var rent ut sagt filosof, til og med fagfilosof. Gulag ville møtes i en park i Oslo og han vil være gjenkjennelig på sekken han bar på, den var av 1977-årgang.
I denne sekken kunne han skjule ulike godsaker, fikk Resett-redaktøren vite. Gulag sa han ville tilby sin egen variant av den perfekte sommerdrinken Mojito. Denne ville han derimot servere uten mynte, men med skjermplanten Conium maculatum. Gulag ville nemlig hedre redaktøren av Resett som en moderne Sokrates.
Heldigvis var Resett-redaktøren belest og takket nei til sommerdrinken fra den mildt sagt påfallende Laurentius Gulag. Og marerittet mitt gled over i en drøm med ønskeoppfyllelse: Resett vil vinne kampen om ytringsfriheten!
Det er derimot ikke gitt at dette er en kamp som kan vinnes. Ytringsfriheten er under pågående og massivt angrep fra mange hold, ikke minst i Norge. Mange kunne vært nevnt, Resett har selv beskrevet dette i egne kommentarer, men her nøyer jeg meg med ett «nytt» medlem av angrepsfronten.
Selvsensur
Amanda Schei, debattansvarlig i Dagbladet og med en master i filosofi, viser liten kjærlighet til visdom/kunnskap i sin kommentar i Dagbladet 28. juli 2018. Hun kritiserer Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen bl.a. fordi han har problematisert innvandring fra muslimske landområder og hevder at Frp-politikeren har beveget seg fra en faktabasert til en useriøs innvandringsdebatt
Kritikk av Amundsen (og andre) hører demokratiet til, der er Schei på trygg grunn. Derimot er hennes påstander og argumentasjon langt fra «sannhetssøkende» eller faktaorientert om man vil. En argumentasjonsanalyse av hennes tekst er egentlig ikke nødvendig å legge frem her, for det sentrale er at hun til det fulle avslører sin totalitære impuls ved oppfordringen til Amundsen og sannsynligvis andre meningsytrere hun er uenig med. Hun skriver: «Det må gå an å sensurere seg litt.»
I og med at Amanda Schei så tydelig oppfordrer til selvsensur, så anbefales hun å lese denne Fritt Ord-initierte artikkelen Utstøting og selvsensur truer ytringsfriheten i Norge, og deretter bevilge seg en stor dose kontemplasjon.
Jeg velger å fremheve dette fra nevnte artikkel:
Konsekvenser for demokratiet
«Både utstøting og selvsensur er trusler mot den demokratiske offentligheten som ytringsfriheten er ment å verne. Våre studier viser at det ikke bare er de ekstreme ytringene, eller holdninger i ytterkantene av det politiske spekteret, som er problemet.
Tvert om kan fellesskapene vi alle inngår i også bidra til å holde bestemte stemmer og synspunkter nede. Truslene mot en fungerende offentlighet kan med andre ord også lokaliseres i vår egen midte. Dette er et underbelyst tema av stor betydning for en reelt fungerende offentlighet.
I fellesskapene ligger imidlertid også nøkkelen til en opplyst samfunnsdebatt. Sosiale grupper – venner og familie, kolleger og partifeller, frivillige organisasjoner og religiøse miljøer – kan fungere som viktige buffere mot det som kan fortone seg som en nådeløs offentlighet.
Men disse grupperingene må gi rom for intern uenighet og kritisk meningsbrytning, der alternative synspunkter på vanskelige verdispørsmål kan luftes uten frykt for stigmatisering og sosial isolasjon.»