Statue av kolonialisten Cecil Rhodes, i Cape Town, Sør-Afrika, 17. mars 2015. (AP Photo/Schalk van Zuydam, FILE)
Del saken
  • 110
  •  
  •  
  •  
  •  

En skummel trend har kommet til norske universiteter, nemlig amerikansk venstreradikal «campusaktivisme» innen vitenskap og kunnskap. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) sier til Klassekampen de ønsker større «perspektivmangfold» i norske universiteter. De mener at det er for mange hvite menn i pensumet og at viktige perspektiver dermed går tapt. Dette er et forsøk på å importere marxistisk identitetspolitikk til Norge, og mye står på spill.

Kolonistisk kunnskap?

I Norge og Vesten har vi lang tradisjon for at kunnskap erverves gjennom akademiske prosedyrene hvor man bruker det aktuelle fagets målestokk på riktig måte. SAIH angriper nå denne kunnskapsforståelsen og knytter vitenskapsformidling til en marxistisk kulturkamp. De mener at Norge må «avkoloniseres» og kvotere inn mennesker fra fremmede kulturer for å gjøre plass til perspektiver med rett hudfarge.

Dersom kunnskap erverves gjennom den vitenskapelige metode, slik vestlig tradisjon tilsier, er SAIHs kampanje bare et middel for å undergrave vestlige vitenskapstradisjoner og dermed et viktig fundament i vår vestlige kjernekultur. Men selv dersom vi aksepterer det merkelige premisset om at kunnskap har en hudfarge, er ikke da kvotering av ikke-vestlige akademikere i et vestlig land det stikk motsatte av «avkolonisering», nemlig imperialisme mot norsk kultur?

Kulturrelativisme på steroider

Det er særlig innen såkalte Afrika-studier SAIH mener at etniske afrikanere har et unikt egnet perspektiv for å forstå kulturene i denne regionen. Men hva ligger i «perspektiv»? Hvorfor er ikke den vitenskaplige metode tilstrekkelig?

Doktorstipendiat ved Høgskolen i Innlandet Kabanda Mwansa gir oss delvis et svar på dette. I et flammende innlegg i Lusaka Times skriver han om kontroversen rundt innføring av afrikansk heksekunst i universitetene i Zambia og Sør-Afrika:

«Afrika […] ønsker å bestemme sin egen skjebne ved å bevisst avkolonisere de afrikanske sinn. Dette kan bare oppnås med kunnskap produsert av afrikanere [med et afrikansk perspektiv.] Vitenskap […] er et produkt av vestlig modernitet og gir absolutt intet rom for progressive afrikanske idéer. […] Jeg ønsker å utfordre det Zambiske folk at det er større behov for forskning på heksekunst og trolldom enn noensinne tidligere.»

Jeg kan ikke se noen grunn til at etniske nordmenn skal være ute av stand formidle kunnskap om afrikansk folketro på en akademisk fullverdig måte i et Afrika-studie, med mindre man med «afrikansk perspektiv» mener at man trenger en autentisk overbevisning for å trene opp lisensierte faglærte hekser og trollmenn, slik planen er i Sør-Afrika.

Vi ser her noe nytt. Den radikale venstresiden går nå lengre enn å hevde at alle kulturer er likeverdige, ikke-vestlige perspektiver er bedre.

Identitetspolitikk

Det er klart at tusenårige tradisjoner handler om afrikansk identitet og det er fullt forståelig at mange afrikanere ønsker å videreføre disse som en del av et prosjekt å bygge en nasjonal og etnisk identitet, men her finnes det to fundamentalt forskjellige og inkompatible ideologiske retninger.

Den venstreorienterte tilnærmingen til identitet er i dag kjent som identitetspolitikk, og er en utvidelse av Karl Marx sitt klassebegrep til andre gruppe-identiteter slik som kjønn, vekt, etnisitet, legning og nasjonalitet. Klassekamp erstattes med en kjønnskamp og etniske konflikter. I dette verdensbildet er samfunnet en strid mellom de undertrykkende og de undertrykte.

Venstreradikale sin løsning på det de oppfatter som undertrykking er å sørge for at etniske europeere ikke er i flertall. I praksis betyr dette at den norske kulturen og hvite mennesker må vike plass for stadig flere fremmedkulturelle og andre etnisiteter slik at disse ikke skal føle seg undertrykket i Norge. Derfor er deres løsning å erstatte kompetanse med ikke-vestlige “perspektiver” som krav på universitetet.

Merkelig nok er den identitespolitiske venstresiden ikke opptatt av å gjøre Afrika mindre afrikansk, Kina mindre kinesisk eller India mindre indisk. Det er bare i Vesten at det er viktig å gjøre en helt bestemt gruppe mindre innflytelsesrik, nemlig folk av europeisk avstamning.

Det identitære alternativet

Mer bærekraftig er den konservative tilnærming til identitet, også kjent som identitær politikk. Den identitære bevegelsen mener at ekte kulturelt mangfold best kan utfoldes gjennom etnopluralisme, og ikke gjennom sammengrøting og utvasking av en lokal identitet slik vi ser i identitetspolitikk.

Etnopluralisme betyr at man har geografiske områder – nasjoner – med stor grad av homogenitet hvor en bestemt kultur kan utfolde seg uten å være nødt til å legge bånd på seg av hensyn til minoriteter.

Kort sagt, vi vil at Japan skal være en trygg havn – et kjerneområde – for japansk kultur, Bolivia for boliviansk kultur og Norge et sted som primært er etnisk og kulturelt norsk.

Kjernekulturen

Mangfold er flott i små doser innenfor et samfunn, men all historisk erfaring viser at man trenger en sterk og dominerende kjernekultur som setter standarden for atferd og verdier i et land for å unngå konflikter.

Konstruktiv uenighet og konkurranse kan bare skje innenfor et samlende «vi» i bunn. En fotballkamp er et flott eksempel på dette. På overflaten er det konflikt og konkurranse, men under denne finner vi samarbeid og enighet. Lagene samarbeider om å samles på en felles arena og følge felles spilleregler. Da og bare da kan det kalles en fotballkamp.

Dersom det ene laget, derimot, ikke ønsker å følge fotballens spilleregler og finner på sine egne regler og normer får vi en dyp konflikt – en farse av en fotballkamp som i verste fall ender i vold.

Bevar den norske akademikeren

Dersom marxister og afrikanere ønsker å ha heksekunst og trolldom på universiteter og ser på dette som en viktig del av afrikaneres kjernekultur som må ivaretas er dette et valg vi bør respektere – så lenge de gjør dette innenfor afrikanernes egne kjerneområder i Afrika.

Her i Norge er universitetet derimot et sted for vestlig vitenskap, i tråd med en tusenårig europeisk tradisjon, og slik bør det fortsette å være. Norge kan gjerne ha små minoriteter så lenge disse assimilerer seg og respekterer den norske kjernekulturen. Dersom de gjør dette og oppfyller kompetansekravene er det ingenting i veien for at de skal kunne konkurrere på lik linje med andre kompetente forelesere, men vel og merke etter vitenskapens spilleregler.

  • 110
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]