Det er de globale storselskapene, ikke staten, som utfører ensrettingen av verden. Google, Twitter, Facebook, PayPal, Amazoon, Microsoft, Apple; ingen av dem har baller nok til å ville påvirke med det redskapet de skapte seg med: Frihet. Slik er de utelukkende blitt et redskap for politikere, som igjen, i hvert fall delvis, er et redskap for et relativt lite, men aggressivt twitterat som spres gjennom Google, Facebook og andre globale årer.
Skulle selskapene på noen som helst måte fremstå i et uheldig lys, er det sverting som følger. Slik ytre venstre så iherdig gjør, aller helst mot enkeltpersoner. Den vanlige forbruker trekker seg unna. Kjøper heller Cola enn Pepsi, helt til det er Pepsi og ikke Cola man skal kjøpe. Det er en farlig kamp å bli stående alene i.
At en gjeng soldater sitter på nett og passer på at man helt og absolutt har meningene deres, styrer slik valget til de fleste andre. Erna & Co. har valgt samme side som dem, enda de er aggressive og stemmer langt til venstre for de fleste regjeringer i Vesten. Galskapen forblir i sitt eget vrengebilde fordi så få reagerer på det. I passivitet skaper alle som ikke kritiserer de ekstreme soldatene en ny verden. Så langsomt skjer det at man knapt merker forandringen.
Fantasi styrer verden
De ekstreme skaper verden. Den konsensusstyrte speiler seg i verdens bilde. Napoleon visste det. «Fantasi styrer verden,» sa han, fikk med seg massene. I hvert fall en stund. De beste ideene har en tendens til å trumfe gjennom galskapen. Men det tar ofte tid. Napoleons spill og løgn ble sett, men ekte frihet, likhet og brorskap er fremdeles en drøm to hundre år senere.
Det står en strøm og tyter ut av Twitter, Facebook og MSM med repetert styrke. Om du ikke er svært bevisst, kanskje drittlei, så er paletten du får presentert av Google etter et søkeord, et vindu inn i et nøye utvalgt verdensbilde. Ubalansen i det bildet er så stor at du må grave dypt for å finne det lille der ute som oppretter balansen. Du får det i hvert fall ikke presentert som et alternativ.
Jeg hadde respektert Google, Facebook og deres like om de hadde sagt: Dette tror vi på. Les gjerne det. Og her har du andre alternativer. Fortell oss gjerne hva vi ikke har sett i dem. Sukk. En utopisk drøm. Mer virkelighetsfjern enn det bildet som allerede står og lyser av verden på utallige skjermer. Det virker ikke som om de har tanker utover å tjene penger på massene. Det er faktisk ingenting galt i å ville påvirke, om man spiller med åpne kort.
Ytre venstre
De som kjemper mot de aggressive sporhundene som saumfarer sosiale medier etter «hat» (meningsmotstand) er selv i et mindretall. Deres arbeid er ekstremt, selv om meningene deres ikke nødvendigvis er det. Energien de skriver og kjemper med skal ikke bare utjevne strømmen som kommer fra et ytre venstre; den må også utjevne det at de aller fleste kjøper en viktig del av ytre venstres verdensbilde. Og det selv om de stemmer mot sentrum. Det er ikke den økonomiske politikken de kjøper, men et falskt bilde av hvordan den menneskelige psyke fungerer. Det gir en liten dose «godhet» som beruser lett i blodet.
Og det fungerer, tilsynelatende, for i dag står hele MSM og størstedelen av folket bak ytre venstres skulder, «menneskelig» ideologisk, selv om de må være glad for et økonomisk system som har idealer lengre til høyre, et som beskytter dem fra ytre venstres endelige rasering av samfunnet. De kan stemme Ap, Sp og Høyre, men sympatisere med Antifagjengen som står og hyler: Kan ikke alle bare hate Sylvi Listhaug?
På en måte er det forbrukerne som passivt sitter igjen som synderen. Men jeg kan ikke bli sint på dem. Jeg var selv en av dem. De er litt, eller kanskje ganske mye i en projisert verden som det kreves innsats for å se utenom. Den står og durer så høyt at du tror den lyden skal være der. Du må først ut i mørket ved siden av bildet som lyser. Se det fra utsiden, bli kjent med mørket. Hadde Platon skrevet hulelignelsen sin i dag, så hadde den kanskje begynt med en gjeng som sitter innerst i en bunker og ser på hver sin skjerm, deler det samme seg imellom av den lille informasjonen som skjermene deres dekker.
En hyperverden
Det skapes på verdens skjermer en hyperverden, som ligner den virkelige verden. En vi også lever i, bevisst eller ubevisst. En som vil være det første gjenkjennelige i den virkelige verden, om man ikke er seg bevisst prosessen. Det det ikke lyses på, det det ikke skrives (nok) om; det eksisterer også.
Det er språket som skaper verdensbildet vårt. Verden er bare verden. Uten verdier annet enn følelser du knytter til egne sanser. Men når du møter verden med språket, og de på forskjellig vis nedarvede og tilegnede verdiene som ligger i det, er det nesten umulig å ikke blokkere for virkeligheten med en hypervirkelighet. En som på overflaten ligner realitetene, men som også forsøker å etterligne et ideal man ikke kan leve etter.
Gå på kino. Eller som folk flest gjør det i dag; «gå på» Netflix eller HBO. La øynene hvile i en verden der alle er vakrere enn det de skal forestille. Når virkelige karakterer blir etterlignet, særlig av Hollywood, så er det verdens vakreste og skarpeste som etterligner den vanlige mann, kvinne og deres drama. Det er å legge kakeglasur på kneippbrødet. Slå av skjermen. Det du ser er at ditt liv ikke er like vakkert. Ikke like løfterikt som i hyperlyset.
Sannheten kan være vond. Men tar du steget inn i den så lukker den deg ute fra glasurverdenen. Som et sort hull stenger den deg ute av syne for andre. De kan ikke forstå det du forstår der inne. I enorm styrke er du koblet på noe. Trådene av det du har tenkt og lest drar deg videre inn, gjør deg til en kjempe i hodet. For du ser hva som er falskt og hva som er ekte. Du trenger ikke lete på feil steder. Du kan spinne videre på de trådene du velger å forfølge. Samtidig aner du potensialet i mange av de andre trådene. Du forbanner at du ikke er evig, ikke kan spinne dem alle; er glad andre gjør det for deg. Deler mer enn gjerne ditt eget nøste av innsikt.
Tommy Robinson
Det tok ikke mange ukene før løslatelsen av Tommy Robinson resulterte i at han igjen må møte i retten. 4. september ønsker myndighetene å få ham fengslet på ny. Men for det samme han ble fengslet for i Leeds. Denne gangen skal de nok ikke gjøre noen feil i saksgangen. At de innkaller ham etter den knusende ankesaken tyder på at de har noe, at de tror de kan vinne. Det synes perverst at Robinson ikke får slippe nå. Nettkrigerne har satt i gang en kampanje for å få PayPal til å utestenge ham, slik ta fra ham livsgrunnlaget. Det er selvfølgelig også en underskriftskampanje for å få fjernet salget av bøkene hans på Amazoon.
For det er ikke slik at han kan søke staten om tilskudd til å skrive bøker, slik de godtatte på venstresiden kan gjøre med hell. Utgivelser som aldri hadde gått i pluss blir sponset og lønnet fordi de har den rette holdningen. Det er ikke kunst. Det er propaganda. Og på toppen av det hele er det nesten garantert å bli hyllet av mediene, før de anmelder det. Hva gjør det med anmeldelsen tro? Når kollegaene allerede har fjernanmeldt utgivelsen.
Facebooks algoritmeslott ligner Kafkas mentale slott. Du kommer ikke inn. Slik kan de alltid forsvare sine avgjørelser i ettertid. Først når de har fått kjenne på reaksjonene hos forbrukerne våger de seg ut på et karnapp, gir fra seg knapp informasjon. Kunden har alltid rett. Flertallskunden, han som ikke står opp for urett.
Twitteratet har presset Apple og Microsoft langt ned i tastaturet. Stadige mitraljøser av rasistkuler og fascistgranater avfyrt med klar advarsel: Tenk som oss eller tenk alene i mørket. Helst uten jobb og fremtidsmuligheter. Apple og Microsoft ligner NRK og TV2. Det den ene kan gjøre, kan også den andre kaste seg inn i uten hemninger. Helt like konkurrenter som egentlig bare konkurrerer om design. Mektige alternativer finnes ikke.
I en projisert verden med klare definisjoner er det trygt å leve. Der kan man ikke trå feil. I en slik verden, ganske lik bilder der man skal streke opp mellom nummererte punkter, er mørket også definert. Gjengen på nettet mener det er høyresiden, som de gjerne kaller ytre høyre og det som verre er, som representerer mørket. Siden det er så mørkt der nede mellom punktene de går mellom, så ser de ikke sitt eget speilbilde.
Det er ondskap. Selv om de ikke forstår det selv. Ondskapen eies ikke av noen politisk side. Den er universell. Den må alltid kjempes imot. Med åpen dialog. Til høyre og venstre. Det som kastes ned i mørket, slik vekk fra en definert verden, forsvinner ikke. Og det den gjengen ser som et mørke kan like gjerne være et sort hull, hvori det sitter mennesker med store kunnskaper og innsikter som sannsynligvis aldri vil nå frem til dem.
Hyperverden skaper i den ubevisste en projisert verden. Den virkelige verden er ensom i første møtet med den. Bitene av en mulig verden, en som ligger i tankemørket hos alle som våger stå alene, eller i det minste tenke med egen stemme, er en mosaikk som ikke skal være homogen. Å sette det sammen til et fungerende hele er å stå i den reelle verden og fantasere. Ulikt ytre venstre som prøver å styre verden etter et i forsamling formant ønskebilde, som umulig kan være helt. Det er propaganda som kalles samarbeid.
Mosaikkverden forutsetter at alle vil se. At alle har tid til å tenke. Den robotiserte fremtiden, som helt garantert kommer, vil gi menneskeheten et tidsmessig overskudd. Vil vi bruke tiden til å se rundt oss? Tenke over alt, ikke bare halse etter store selskaper og politikere uten baller. Eller er den fritiden så kostbar at selskapene, styrt av politikernes redsel for et opplyst folk, vil finne stadig nye måter å fylle tomrommet? Vil ytre venstre fortsette å tyrannisere verden også i en fremtid der arbeiderklassen er blitt til borgerlønnklassen?