Kjell Grandhagen er Generalløytnant – den nest høyeste militære graden i Norge etter Forsvarssjefen – og var øverste sjef for den militære etterretningstjenesten før han ble pensjonert. Nå har Grandhagen pådratt seg vreden fra en person som skriver under pseudonymet «Garmann» for sine uttalelser om avgåtte statsråd Sandbergs sikkerhetsbrudd. Dersom vi skal ta den anonyme «Garmann» sitt utspill seriøst, må vi akseptere som premiss at en av våre øverste og mest betrodde offiserer rett og slett er inkompetent. Det er i seg selv oppsiktsvekkende.
Den anonyme «Garmann» viser til at han (?) har gjennomført militær utdanning, og plikttjeneste. Vedkommende opplyser imidlertid ikke noe det faglig innholdet i dette, eller sitt utdanningsnivå. Det er derfor vanskelig å bedømme hvorvidt «Garmann» sine uttalelser er forankret i relevant kompetanse. Det eneste vi vet om «Garmann» er at han i stor grad selv gjør det han beskylder Grandhagen for, nemlig å komme med en rekke udokumenterte påstander. Generelt fremstår «Garmann» sitt innspill som spekulativt, tendensiøst og affektert. Det beste man kan si om dette innlegget er at det demonstrerer kvalitetsspennet i det Resett publiserer. For å si det mildt.
I motsetning til det «Garmann» se ut til å tro, har vi heldigvis ikke tradisjon i Norge for å utnevne personer som uttaler seg på sviktende premisser til de mest betrodde stillingene i samfunnet. Grandhagen nyter stor anerkjennelse både i Forsvaret og samfunnet forøvrig, og hans integritet og kompetanse er hevet over tvil.
Den anonyme «Garmann» inviterer tilsynelatende leserne til å velge hvem de anser som mest troverdig: han selv eller en av våre mest respekterte offiserer. Dersom valget skulle gå i «Garmann» sin favør, må det være sannsynlighetsovervekt for at vedkommendes kompetanse innen forebyggende sikkerhet, og dermed meningsberettigelse står sterkere enn Grandhagens. Det er ingenting som tyder på at det er tilfellet.
Av samme grunn gjør «Garmann» valget ufrivillig enkelt.